I går løp vi ukas langtur, denne gangen i Nordmarka. Oppmøte var klokka 10 ved Sognsvannkiosken, og planen var å teste formen opp til Ullevålseter. Jeg fikk selskap av Kari, Maria, Ingun og Rolf Christofer.
Pulsklokka mi bestemte seg for å dø da jeg snørte på meg joggeskoene hjemme – særdeles dårlig timing for en pulsklokke. Så jeg aner ikke hva slags tempo vi hadde oppover mot Ullevålseter. Jeg var med og dannet baktroppen, og synes vi hadde en ganske fornuftig fart. Det ER tungt oppover mot Ullevålseter, uansett hvordan du vrir og vender på det og uansett hva slags løype du velger. Det blir fort sånn at man bare tenker på hvor utrolig sliten man er av alle motbakkene, men jeg prøvde å konsentrere meg om teknikken også. Jeg rettet meg opp i overkroppen, brukte armene for å komme meg framover, prøvde å ha lette steg; alle de tingene jeg har lært at man skal gjøre, men ikke alltid får til.
Etter hvert som bakkene ble verre, suste Rolf og Ingun fra oss andre, men alle fem kom seg greit til toppen til slutt. Som stadig flere har fått med seg nå, skal jeg ha baby i mars (18 uker på vei nå), og derfor var det ekstra artig for meg å komme meg til toppen som løpende og ikke gående. Det siste vet jeg at jeg fremdeles klarer uten problemer, men løping er jo en del tyngre. Heldigvis gikk det fint!
Kari og Ingun hadde på ingen måte fått nok bakker, og dro videre mot Skjennungstua. Maria, Rolf og jeg satte kursen mot Sognsvann igjen. Jeg løp helt hjem til Vika også, men uten klokke er jeg ikke helt sikker på hvor langt det ble. Ikke at det er så viktig. For det var en kjempegod start på lørdagen og helga! Sikkert unødvendig å nevne, men det er bare helt perfekt ute nå, og kanskje spesielt i skogen. Jeg kjenner jeg må komme meg tilbake igjen snart!
Her kan du registrere treningen din med Treningscamp. I morgen er det bakkeintervaller fra Smestad til Tryvann, for dere som driver med sånt. Jeg holder meg borte fra de, men er på plass i parken to dager senere. Vi ses på onsdag!
Pulsklokka mi bestemte seg for å dø da jeg snørte på meg joggeskoene hjemme – særdeles dårlig timing for en pulsklokke. Så jeg aner ikke hva slags tempo vi hadde oppover mot Ullevålseter. Jeg var med og dannet baktroppen, og synes vi hadde en ganske fornuftig fart. Det ER tungt oppover mot Ullevålseter, uansett hvordan du vrir og vender på det og uansett hva slags løype du velger. Det blir fort sånn at man bare tenker på hvor utrolig sliten man er av alle motbakkene, men jeg prøvde å konsentrere meg om teknikken også. Jeg rettet meg opp i overkroppen, brukte armene for å komme meg framover, prøvde å ha lette steg; alle de tingene jeg har lært at man skal gjøre, men ikke alltid får til.
Etter hvert som bakkene ble verre, suste Rolf og Ingun fra oss andre, men alle fem kom seg greit til toppen til slutt. Som stadig flere har fått med seg nå, skal jeg ha baby i mars (18 uker på vei nå), og derfor var det ekstra artig for meg å komme meg til toppen som løpende og ikke gående. Det siste vet jeg at jeg fremdeles klarer uten problemer, men løping er jo en del tyngre. Heldigvis gikk det fint!
 |
| Maria, Rolf, Ingun og Kari poserer foran det høyst gjenkjennelige skiltet ved Ullevålseter. |
Her kan du registrere treningen din med Treningscamp. I morgen er det bakkeintervaller fra Smestad til Tryvann, for dere som driver med sånt. Jeg holder meg borte fra de, men er på plass i parken to dager senere. Vi ses på onsdag!
Kommentarer
Legg inn en kommentar