Alle skal opp

I går var jeg usikker på om det kom noen, så jeg tok med et par hodetelefoner. Men allerede på vei til Bakkekroa var vi blitt tre. Foran kroa ventet to til. Ved Gressbanen ble vi syv. Vi ble ikke stående stille så lenge. Det var for kaldt for det. Da vi stanset etter første intervall var vi blitt åtte. Det ér mulig å ta oss igjen, men det var hardt.

Spredningen i feltet var ikke verre enn at vi klarte å samle oss i pausene. Jeg fikk mulighet til å gå litt mer nedover enn jeg gjorde forrige gang. Det føltes mye bedre. Pulsen går fortere ned når man går den retningen. På Frognerseteren måtte vi springe slalåm mellom langrennsløperne som også trente i bakken i går. Det var ikke noe stort problem fordi de sprang av sted mens vi diskuterte om vi virkelig skulle springe hele veien opp til bommen derfra. Vi gjorde virkelig det, så det ble en veldig lang siste etappe. Men alle kom seg opp til bommen.
 

Sprek gjeng på toppen.

Nedover igjen var det bare Trygve og jeg som ville løpe. Det er selvfølgelig lov å hoppe av på t-banen, men det er føles utrolig mye lettere nedover igjen, så det er jo ren bonus.
Trygve svingte av oppe i bakken, og jeg skulle helt ned til Majorstua, så jeg fikk bruk for de hodetelefonene til slutt. 

 

Dersom du var med i kveld kan du registrere at du var med her.