Ingen økt med Treningscamp er enkel. Det er et blodslit åkkesom. Men i kveld vil jeg bestemt hevde at det var ekstra utfordrende. Og vi fikk faktisk se ekte blod!
I dag var ikke parken bare speilblank som en skøytebane, den minnet også om et basseng. På min ferd fra Vika til Frognerparken, klarte jeg å holde meg sånn noenlunde tørr på beina, men så snart jeg var inne i parken, tråkket jeg rett uti en vannpytt. Så en til. Og en til. Til slutt var det umulig å skjelne blank is fra skinnende vann, og jeg plumpet uti den ene vanndammen etter den andre. Vel. Er man først gjennomvåt på beina, er det ingen vits i å se seg for lenger.
Ved det faste møtepunktet ventet åtte velkjente fjes, samt to nye. Respekt! Andreas og Johannes, som de het, hadde ikke akkurat valgt et enkelt føre å debutere med Treningscamp på, men de lot seg åpenbart ikke stoppe.
Vi kunne ikke løpe i de vanlige løypene våre, og fant en alternativ variant i retning Monolittveien (men fremdeles inne i parken, altså). Vi løp en runde (som jeg glemte å måle avstanden på) med en bratt bakke, litt flate, litt nedover. Vannspruten sto mens vi la runde på runde bak oss, og en av nykommerne var uheldig og tok et skikkelig svalestup og landet i vanndammen i en krass sving. Heldigvis kom han seg lynkjapt på beina igjen; med et smil. Først etterpå oppdaget vi at han hadde slått seg så kraftig at blodet piplet fram i den ene håndflata. Jeg sa jo det; Treningscamp er et blodslit!
Flere andre hadde nestenulykker i kveld, og det er selvsagt ikke hyggelig når folk slår seg. Men jeg må innrømme at det var litt gøy å løpe i vannsprut og bli gjennomvåt og skikkelig støl i beina og helt pumpa. Som en variant av løpet Råskinnet, bare at det er vinter og kaldt. Det ble omtrent ti runder til sammen, da hadde i hvert fall jeg fått nok. Takk til Gro, Gina, Per Kristian, Claus, Snorre, Johannes, Andreas, Halvor, Thomas og Jorunn for en kjempebra trening! Jeg tror vi fikk mer utbytte enn vi kanskje er klar over, jeg er i hvert fall god og støl nå.
PS: Her kan dere registrere økta :)
I dag var ikke parken bare speilblank som en skøytebane, den minnet også om et basseng. På min ferd fra Vika til Frognerparken, klarte jeg å holde meg sånn noenlunde tørr på beina, men så snart jeg var inne i parken, tråkket jeg rett uti en vannpytt. Så en til. Og en til. Til slutt var det umulig å skjelne blank is fra skinnende vann, og jeg plumpet uti den ene vanndammen etter den andre. Vel. Er man først gjennomvåt på beina, er det ingen vits i å se seg for lenger.
Ved det faste møtepunktet ventet åtte velkjente fjes, samt to nye. Respekt! Andreas og Johannes, som de het, hadde ikke akkurat valgt et enkelt føre å debutere med Treningscamp på, men de lot seg åpenbart ikke stoppe.
Vi kunne ikke løpe i de vanlige løypene våre, og fant en alternativ variant i retning Monolittveien (men fremdeles inne i parken, altså). Vi løp en runde (som jeg glemte å måle avstanden på) med en bratt bakke, litt flate, litt nedover. Vannspruten sto mens vi la runde på runde bak oss, og en av nykommerne var uheldig og tok et skikkelig svalestup og landet i vanndammen i en krass sving. Heldigvis kom han seg lynkjapt på beina igjen; med et smil. Først etterpå oppdaget vi at han hadde slått seg så kraftig at blodet piplet fram i den ene håndflata. Jeg sa jo det; Treningscamp er et blodslit!
Flere andre hadde nestenulykker i kveld, og det er selvsagt ikke hyggelig når folk slår seg. Men jeg må innrømme at det var litt gøy å løpe i vannsprut og bli gjennomvåt og skikkelig støl i beina og helt pumpa. Som en variant av løpet Råskinnet, bare at det er vinter og kaldt. Det ble omtrent ti runder til sammen, da hadde i hvert fall jeg fått nok. Takk til Gro, Gina, Per Kristian, Claus, Snorre, Johannes, Andreas, Halvor, Thomas og Jorunn for en kjempebra trening! Jeg tror vi fikk mer utbytte enn vi kanskje er klar over, jeg er i hvert fall god og støl nå.
PS: Her kan dere registrere økta :)
Kommentarer
Legg inn en kommentar