Kveldens rapport blir mest om meg. Da jeg kom kjørende forbi Smestadkrysset fire minutter på åtte, visste jeg at jeg var for sent ute. For i kveld skulle jeg på jobb etterpå, så jeg måtte parkere der ikke på kroa. Jeg ble derfor ikke overrasket over at det ikke stod noen og ventet ved trappa bak Bakkekroa da jeg kom løpende. Det er ikke første gangen jeg har vært litt sent ute, så jeg satte opp farten og håpet på å ta igjen gjengen før Gressbanen. Men desverre denne gangen så jeg ikke noen rygger foran meg, og ved Gressbanen stod det heller ingen. Det var verre for derifra starter man å springe fort.
Men litt offensiv må man jo være. Hvis jeg bare dropper pausene så må jeg ta igjen folk til slutt, ikke sant? Så jeg fortsatte å løpe oppover. Ingen rygger i sikte i løpet av første etappe. Gikk overaskende greit å bare fortsette på neste etappe. Passerte noen mennesker, men det var ingen campere. Over på etappe tre begynte en pause å virke fristende, men så så jeg noen som rundet svingen lenger oppe i bakken. Var det dem? Vel, eneste måten å finne ut på er å fortsette å løpe. Tempoet mitt var nok litt lavere enn vanlig, men de var ikke campere. De var ikke en gang løpere, de bare gikk.
Nå var jeg endelig kommet til de litt lengre rette strekningen forbi Holmenkollen. Her må jeg vel kunne skimte en rygg. Eller et lite rødt lys (Karin). Men nei så ingen. Nå begynte håpet om å ta igjen noen å renne ut. Nå begynte jeg heller å se for meg at jeg kom til å møte dem på vei nedover igjen. Så kom tåka. Den startet ved Voksenkollen i kveld. Da var det i hvert fall ikke mye håp om å se noen lenger frem. Det var en som gikk foran meg han gikk veien rett opp mot Tryvann, mens jeg tok til høyre rundt Frogneseteren som vi pleier. Han kom før meg til der veiene møtes igjen. Da følte jeg meg treg, for han gikk fremdeles. Men jeg løp forbi han og opp til Øvresetertjern. Der kom han gående foran meg igjen fra grusveien. Eller jeg håper egentlig det var en annen person fordi han gikk fremdeles. Jeg var riktignok sliten, men jeg tror ikke jeg løp så sakte.
Fremdeles ingen campere i sikte. Hadde vi løpt forbi hverandre i tåken? Jeg skulle uansett opp til bommen. Fortsatte oppover den siste bakken. Bare noen meter igjen til bommen. Der stod det to, nei fire, nei seks, nei åtte (!) raske campere. Det var Kari, Karin, Malin, Johan Fredrik, Trygve, Christian, Øystein og Frank, som hadde kjørt intervaller.
Så løp de hele veien ned igjen, mens jeg hoppet på t-banen, fordi jeg skulle på jobb.
Men litt offensiv må man jo være. Hvis jeg bare dropper pausene så må jeg ta igjen folk til slutt, ikke sant? Så jeg fortsatte å løpe oppover. Ingen rygger i sikte i løpet av første etappe. Gikk overaskende greit å bare fortsette på neste etappe. Passerte noen mennesker, men det var ingen campere. Over på etappe tre begynte en pause å virke fristende, men så så jeg noen som rundet svingen lenger oppe i bakken. Var det dem? Vel, eneste måten å finne ut på er å fortsette å løpe. Tempoet mitt var nok litt lavere enn vanlig, men de var ikke campere. De var ikke en gang løpere, de bare gikk.
Nå var jeg endelig kommet til de litt lengre rette strekningen forbi Holmenkollen. Her må jeg vel kunne skimte en rygg. Eller et lite rødt lys (Karin). Men nei så ingen. Nå begynte håpet om å ta igjen noen å renne ut. Nå begynte jeg heller å se for meg at jeg kom til å møte dem på vei nedover igjen. Så kom tåka. Den startet ved Voksenkollen i kveld. Da var det i hvert fall ikke mye håp om å se noen lenger frem. Det var en som gikk foran meg han gikk veien rett opp mot Tryvann, mens jeg tok til høyre rundt Frogneseteren som vi pleier. Han kom før meg til der veiene møtes igjen. Da følte jeg meg treg, for han gikk fremdeles. Men jeg løp forbi han og opp til Øvresetertjern. Der kom han gående foran meg igjen fra grusveien. Eller jeg håper egentlig det var en annen person fordi han gikk fremdeles. Jeg var riktignok sliten, men jeg tror ikke jeg løp så sakte.
Fremdeles ingen campere i sikte. Hadde vi løpt forbi hverandre i tåken? Jeg skulle uansett opp til bommen. Fortsatte oppover den siste bakken. Bare noen meter igjen til bommen. Der stod det to, nei fire, nei seks, nei åtte (!) raske campere. Det var Kari, Karin, Malin, Johan Fredrik, Trygve, Christian, Øystein og Frank, som hadde kjørt intervaller.
 |
| Jeg rakk å bli med på bildet.Foto: Karin |
Kommentarer
Legg inn en kommentar