Karin og jeg hadde avtalt å møtes før tolv på Kalbakken, et sted hvor ingen av oss var kjent. Etter litt forviklinger kom vi oss ut på E6 12:15 og var på vei til Jessheim Stadion hvor vi heller ikke var kjent. Underveis prata vi om hva vi trodde vi skulle løpe på. Jeg var litt mindre ambisiøs enn til Oslo Maraton, men tenkte jeg skulle klare 1:40. Det vil si tre minutter rasker enn i OM, og tre minutter raskere enn jeg har løpt et halvmaraton som ikke går i nedoverbakke. Karin ville prøve å løpe to minutter raskere enn hun gjorde i Oslo Maraton. Dvs under 1.50. Ingen av oss var vel helt sikre på at vi kunne klare målene våre.
Mobilen klarte å navigere meg helt til Jessheim Stadion, med et kvarter igjen til løpsstart. Dessverre er det ikke så hjelpsomt å høre "du kan nå se reisemålet til venstre", når du skulle svingt til venstre i rundkjøringen du nettopp har kjørt igjennom. Men jeg fikk snudd og kom meg inn på parkeringsplassen. Der var det en helt ledig rad i den andre enden, men viste seg å være for handikappede. Karin fikk lov til å hoppe ut og hente startnummeret sitt, mens jeg lette videre etter en ledig plass.
Etter hvert kom jeg inn der startnummerene kunne hentes. Først fikk jeg et Kondis blad. Hvorfor deler de ut dem før start? jeg har ikke tid til å lese mens jeg løper, og ikke noen sekk å putte det i. Del det heller ut etter løpet. Jeg fikk i alle fall startnummeret mitt, og så at det var lang dokø. Tittet på klokken. Ikke så mange minutter igjen til start. Det var heller ingen passende skogklynge i nærheten. Heldigvis måtte jeg ikke så ille på do, så jeg gikk til start sammen med Karin.
Vi stilte oss beskjedent ganske langt bak i feltet, og der stod Anne også. Siden det var mattestart så ble det en rolig vandring frem til matta etter at startskuddet gikk. Etter det gikk det litt fort. Både Anne og jeg hadde nok vært litt for beskjedne for vi løp litt slalåm forbi folk den første kilometeren. Karin sa etterpå at vi bare forsvant. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte bremse opp litt fordi jeg holdt høyere tempo enn jeg skulle.
En annen ting jeg og Karin prata om på veien til Jessheim var drikkestasjoner. Ingen av oss kan drikke mens vi løper. Begge to stanser. En som ikke trenger det er Anne. På første drikkestasjon stanset jeg og tok et glass med saft. Det var i alle fall store nok glass. Anne løp forbi meg, plukket opp et glass og løp elegant videre mens hun drakk. Jeg stod og drakk så fort jeg kunne, og så avstanden vokse. De hadde bananer også, så jeg tok og spiste en av dem også. Så begynte jeg å løpe igjen. Da hadde jeg røde vidardrakta til Anne i horisonten, men også en lang bakke. Ikke bratt, men lang. Klarte ikke å ta henne igjen i den bakken, men jeg nærmet meg. Like etterpå kom det en ny bakke. På toppen av den var jeg foran Anne igjen. Like etterpå var det tre unger på rad som ga meg high five.
De siste kilometerne til stadion var en rett strekning hvor vinden blåste kraftig i feil retning. Det plaget meg egentlig ikke så mye, men jeg merket at løperne jeg tok igjen la seg rett bak meg for å ligge i le av vinden. De holdt seg der til vi kom til drikkestasjonen. Viste seg at jeg var den eneste som trengte å stoppe. De andre kunne løpe og drikke. Anne var ikke der. Etter en ny banan var det på tide å løpe igjen og ta opp jakten på alle ryggene jeg hadde løpt forbi den siste kilometeren.
Jeg fikk ikke med meg tiden ved runding, men i etterkant kan jeg se at den var på 49:29 (netto). Karin så på klokka når hun rundet og visste at hun var langt foran skjema på 51:58. Hun hadde gitt litt f i å holde igjen på første runden for å se om hun skulle gå i veggen (som hun aldri har gjort) eller i alle fall få en positiv splitt. Ikke følte hun at det var spesielt tungt på første runden, og nå skulle hun øke farten.
Jeg følte derimot at det var litt tungt. Værmeldingen hadde meldt plussgrader, men jeg hadde merket meg at det stod "føles som -1", så jeg hadde valgt ull innerst. Det begynte å bli veldig varmt. Hanskene hatt jeg hektet i drikkebeltet, nå begynte jeg å ta av meg lua også, men den ville ikke henge i beltet, så jeg satt den på hodet igjen, Men lot det komme luft på øra. Jeg tok igjen de fleste ryggene igjen ganske fort. Men jeg merket at det fremdeles var motvind (Sprang vi ikke motsatt retning nå?), så denne gangen la jeg meg i le bak en YT-rygg. Han holdt egentlig litt høyt tempo, men jeg så på første runden at jeg gikk ned i tempo i bakkepartiene. Dessuten hadde jeg jo en drikkestasjon igjen.
Jeg mistet kontakten i nedoverbakken før drikkestasjonen. Jeg ble til og med tatt igjen av to andre. Bare jeg som stoppet. Drakk et nytt digert glass med saft og spiste en siste banan. Klarte ikke å treffe søppelboksen med verken glass eller skall. Et tegn på at jeg var sliten? Det var i alle all på tide å jakte på en rygg oppover bakkene. Tok igjen YT-ryggen på toppen av bakke nummer to, og da løp jeg likegodt forbi. Ungene stod ikke der lenger.
Etter ca 19 kilometer så jeg noen som lignet på Siri lenger fremme. Hun så seg tilbake, og da jeg vinka jeg så vinka hun tilbake. Ok, da var det nok Siri. Tok henne igjen etter hvert, men var for andpusten til å si noe. Jeg var egentlig ganske sliten, og trodde at tempoet var for alt lavt til å komme inn under 1:40. Men jeg løp videre. Skulle ikke ha noen forbi meg inn mot mål. Regnet med at Siri var rett bak. Ca 200 meter før mål rett utenfor stadion stanset en fyr helt, og dro frem lommetørkleet for å snyte seg. Det var rart tenkte jeg, mens jeg føk forbi. Sprutet ikke så veldig av meg på oppløpet, men jeg kom meg over mållinjen mens stadionklokka viste 3:40:04 eller noe sånt. Ble overrasket over at Siri ikke var rett bak meg, men det tok ikke lang tid før hun kom rundt svingen. Like etterpå kom Anne også. Anne spurte meg om det var chip tiden som gjaldt, og da kom jeg på at jeg hadde jo starta litt bak i feltet, og så på min egen klokka. Der stod det 1:39. Det tok ikke mange minuttene før også Karin kom i mål, med et veldig fornøyd ansiktsuttrykk og sa "ett och förtifyra!" Åtte minutter forbedring av persen på to måneder!!! "Funkade ju fint och jag hade en jämn fart på 4.55 på förste runde och 4:56 på andre runde. Nu vet jag att jag inte behöver hålla igen så mycket som jag gjorde på Oslo maraton"
Vi ble igjen og så på premieutdelingen. Siri fikk premie for tredjeplass i sin klasse, og ingen kunne hindre Lea i å ta andreplass i sin klasse. Begge to kom blant de ti beste totalt på maraton. Det ble ikke noen premier på oss som sprang halvmaraton, men Karin kjente igjen hun som tok tredjeplass i aldersklassen 35-39, det var nemlig henne hun hadde hengt på hele veien.
På veien hjem til Oslo pratet jeg og Karin om hva som kan være neste løp. Karin ville ha noe i februar. Noen som har et forslag?
Mobilen klarte å navigere meg helt til Jessheim Stadion, med et kvarter igjen til løpsstart. Dessverre er det ikke så hjelpsomt å høre "du kan nå se reisemålet til venstre", når du skulle svingt til venstre i rundkjøringen du nettopp har kjørt igjennom. Men jeg fikk snudd og kom meg inn på parkeringsplassen. Der var det en helt ledig rad i den andre enden, men viste seg å være for handikappede. Karin fikk lov til å hoppe ut og hente startnummeret sitt, mens jeg lette videre etter en ledig plass.
Etter hvert kom jeg inn der startnummerene kunne hentes. Først fikk jeg et Kondis blad. Hvorfor deler de ut dem før start? jeg har ikke tid til å lese mens jeg løper, og ikke noen sekk å putte det i. Del det heller ut etter løpet. Jeg fikk i alle fall startnummeret mitt, og så at det var lang dokø. Tittet på klokken. Ikke så mange minutter igjen til start. Det var heller ingen passende skogklynge i nærheten. Heldigvis måtte jeg ikke så ille på do, så jeg gikk til start sammen med Karin.
Vi stilte oss beskjedent ganske langt bak i feltet, og der stod Anne også. Siden det var mattestart så ble det en rolig vandring frem til matta etter at startskuddet gikk. Etter det gikk det litt fort. Både Anne og jeg hadde nok vært litt for beskjedne for vi løp litt slalåm forbi folk den første kilometeren. Karin sa etterpå at vi bare forsvant. Etter hvert fant jeg ut at jeg måtte bremse opp litt fordi jeg holdt høyere tempo enn jeg skulle.
En annen ting jeg og Karin prata om på veien til Jessheim var drikkestasjoner. Ingen av oss kan drikke mens vi løper. Begge to stanser. En som ikke trenger det er Anne. På første drikkestasjon stanset jeg og tok et glass med saft. Det var i alle fall store nok glass. Anne løp forbi meg, plukket opp et glass og løp elegant videre mens hun drakk. Jeg stod og drakk så fort jeg kunne, og så avstanden vokse. De hadde bananer også, så jeg tok og spiste en av dem også. Så begynte jeg å løpe igjen. Da hadde jeg røde vidardrakta til Anne i horisonten, men også en lang bakke. Ikke bratt, men lang. Klarte ikke å ta henne igjen i den bakken, men jeg nærmet meg. Like etterpå kom det en ny bakke. På toppen av den var jeg foran Anne igjen. Like etterpå var det tre unger på rad som ga meg high five.
De siste kilometerne til stadion var en rett strekning hvor vinden blåste kraftig i feil retning. Det plaget meg egentlig ikke så mye, men jeg merket at løperne jeg tok igjen la seg rett bak meg for å ligge i le av vinden. De holdt seg der til vi kom til drikkestasjonen. Viste seg at jeg var den eneste som trengte å stoppe. De andre kunne løpe og drikke. Anne var ikke der. Etter en ny banan var det på tide å løpe igjen og ta opp jakten på alle ryggene jeg hadde løpt forbi den siste kilometeren.
Jeg fikk ikke med meg tiden ved runding, men i etterkant kan jeg se at den var på 49:29 (netto). Karin så på klokka når hun rundet og visste at hun var langt foran skjema på 51:58. Hun hadde gitt litt f i å holde igjen på første runden for å se om hun skulle gå i veggen (som hun aldri har gjort) eller i alle fall få en positiv splitt. Ikke følte hun at det var spesielt tungt på første runden, og nå skulle hun øke farten.
Jeg følte derimot at det var litt tungt. Værmeldingen hadde meldt plussgrader, men jeg hadde merket meg at det stod "føles som -1", så jeg hadde valgt ull innerst. Det begynte å bli veldig varmt. Hanskene hatt jeg hektet i drikkebeltet, nå begynte jeg å ta av meg lua også, men den ville ikke henge i beltet, så jeg satt den på hodet igjen, Men lot det komme luft på øra. Jeg tok igjen de fleste ryggene igjen ganske fort. Men jeg merket at det fremdeles var motvind (Sprang vi ikke motsatt retning nå?), så denne gangen la jeg meg i le bak en YT-rygg. Han holdt egentlig litt høyt tempo, men jeg så på første runden at jeg gikk ned i tempo i bakkepartiene. Dessuten hadde jeg jo en drikkestasjon igjen.
Jeg mistet kontakten i nedoverbakken før drikkestasjonen. Jeg ble til og med tatt igjen av to andre. Bare jeg som stoppet. Drakk et nytt digert glass med saft og spiste en siste banan. Klarte ikke å treffe søppelboksen med verken glass eller skall. Et tegn på at jeg var sliten? Det var i alle all på tide å jakte på en rygg oppover bakkene. Tok igjen YT-ryggen på toppen av bakke nummer to, og da løp jeg likegodt forbi. Ungene stod ikke der lenger.
Etter ca 19 kilometer så jeg noen som lignet på Siri lenger fremme. Hun så seg tilbake, og da jeg vinka jeg så vinka hun tilbake. Ok, da var det nok Siri. Tok henne igjen etter hvert, men var for andpusten til å si noe. Jeg var egentlig ganske sliten, og trodde at tempoet var for alt lavt til å komme inn under 1:40. Men jeg løp videre. Skulle ikke ha noen forbi meg inn mot mål. Regnet med at Siri var rett bak. Ca 200 meter før mål rett utenfor stadion stanset en fyr helt, og dro frem lommetørkleet for å snyte seg. Det var rart tenkte jeg, mens jeg føk forbi. Sprutet ikke så veldig av meg på oppløpet, men jeg kom meg over mållinjen mens stadionklokka viste 3:40:04 eller noe sånt. Ble overrasket over at Siri ikke var rett bak meg, men det tok ikke lang tid før hun kom rundt svingen. Like etterpå kom Anne også. Anne spurte meg om det var chip tiden som gjaldt, og da kom jeg på at jeg hadde jo starta litt bak i feltet, og så på min egen klokka. Der stod det 1:39. Det tok ikke mange minuttene før også Karin kom i mål, med et veldig fornøyd ansiktsuttrykk og sa "ett och förtifyra!" Åtte minutter forbedring av persen på to måneder!!! "Funkade ju fint och jag hade en jämn fart på 4.55 på förste runde och 4:56 på andre runde. Nu vet jag att jag inte behöver hålla igen så mycket som jag gjorde på Oslo maraton"
 |
| Glemte å ta bilder, men husket å få med oss deltagerpremien. |
Vi ble igjen og så på premieutdelingen. Siri fikk premie for tredjeplass i sin klasse, og ingen kunne hindre Lea i å ta andreplass i sin klasse. Begge to kom blant de ti beste totalt på maraton. Det ble ikke noen premier på oss som sprang halvmaraton, men Karin kjente igjen hun som tok tredjeplass i aldersklassen 35-39, det var nemlig henne hun hadde hengt på hele veien.
På veien hjem til Oslo pratet jeg og Karin om hva som kan være neste løp. Karin ville ha noe i februar. Noen som har et forslag?
Bra jobba begge to, imponert men som jeg allerede har sagt: ikke overrasket! Grattis med ny pers:-)
SvarSlettDet er selvsagt et råtriks som gjelder for løping og drikking, men det får man ikke vite om før man har vært medelm av Campen i tre år. Dessverre. Inntil da er det egentlig best å la være å drikke.
Neida:-)
Hold begeret i en hånd, klem sammen tommel mot de andre fingerne så får du en helletut. Om begeret er fyllt opp til randen må du hele litt ut av det først. Trenger uansett ikke hele glasset hver femte km.
Februar: Spørs hvor langt dere vil reise da:)