2013 i joggesko

Nok et år som løpende er tilbakelagt. 2013 kan oppsummeres slik: 

• Ingen skader
• Utallige fine langturer og harde intervalløkter med TC-gjengen 
• Nye perser på løp
• Og aller viktigst: Jeg er stadig like glad i løping 

Nordmarka halvmaraton; ett av mange høydepunkt i 2013.

Konkurranser 2013: 

Holmenkollstafetten, Iform-løpet, Nordmarka halvmaraton, Nordmarkstravern (15 km), Oslo maraton (21 km), Oslos bratteste. 

Oslo halvmaraton, ved Botanisk hage.

Oppturer: 

«Løpsåret 2012 ble et år fylt av sprengte barrierer og MYE moro», skrev jeg i fjor. Det var jo supert, men jeg må bare innrømme at jubelåret 2012 gjorde meg litt nervøs. Man kan ikke forbedre seg i løping i det uendelige, og jeg fryktet en skikkelig nedtur i 2013. Jeg sleit lenge med å finne igjen godfølelsen når jeg løp, og på våren og forsommeren hadde jeg mange økter i parken der kroppen kjentes som bly. Holmenkollstafetten og Iform-løpet gikk dårlig i mine øyne, og ble liksom bevisene jeg trengte tidlig i sesongen på at dette kom til å bli et drittår. For å konsentrere meg om selve løpingen, og ikke henge meg opp i tider og kilometer, bestemte jeg meg derfor for å løpe de neste konkurransene uten å se på klokka. Jeg skulle løpe med den kjære Garmin-klokka mi for å kunne logge turene, men den skulle ikke få diktere fart og intensitet underveis. 

Etter Iform-løpet, humøret har begynt å komme seg (selv om det var en glovarm dag å løpe på).

Jeg tror det var en klok beslutning. Nervøsiteten slapp taket etter hvert som jeg fikk den ene gode løpsopplevelsen etter den andre - uten å følge med på klokka underveis. Å lytte til kroppen har åpenbart noe for seg! På Nordmarka halvmaraton var jeg bare 15 sekunder unna persen min på halvmaraton, og på Halvtravern gruste jeg tida mi fra 2012. Oslo halvmaraton og Oslos bratteste var også gode løpsopplevelser for meg i fjor, med gode tider og en kropp og et hode som fungerte godt under press. Også må jeg nevne klubbmesterskapet til Treningscamp, der jeg ble beste jente. Totalt uventet og kjempegøy! 

Meg etter klubbmesterskapet. 5 km på tiden 21:55!

I 2013 fortsatte jeg med mandagsturene til Tryvann. Veldig glad for det! Det har vært noen kvelder på vei opp mot tårnet da jeg har tenkt at jeg ikke orker én meter til, men hver eneste gang har jeg fullført og jeg har ennå til gode å angre på en av disse turene. Det er super trening og veldig sosialt - uansett antall løpere. Jeg har løpt opp til Tryvann med bare én person til, og jeg har vært med på turer der vi har vært 13-14 stykker (jeg tror rekorden er 17 personer, men da måtte jeg jobbe og kunne ikke være med). 

Sommerlig ved tårnet: Siri, Tommy og Vemund.

Marius, Ivan, Fredrik, Kåre, Siri og jeg.

Stian, Ingebjørg og jeg fikk denne utsikten da vi var nesten nede ved Bakkekroa igjen en mandagskveld.

Jeg sammen med Trygve, Kåre, Pål og Stian. Vi klarte det igjen!

Trygve, jeg og Andreas St.

Andreas St, Joakim, Birgit, Marius, Trygve, Christian, Pål og jeg.

Mange folk! Christian, Fredrik, Siw-Mette, Marius, Trygve, Claus, Karl Kristian, Pål, Einar, Andreas S, Andreas F og jeg.

Ingebjørg, Nina, Fredrik, Marius, Trygve, Raymond, Vemund, Siri, Tove. Yeah!

Stian, Marius, Tommy og Christian trosset høstmørket og dro til Tryvann.

Til slutt vil jeg nevne slutten av 2013 som en opptur. Hvorfor? Fordi jeg ikke har blitt kjempelei av løping, slik jeg ofte har blitt etter en lang sesong. Jeg tror det handler om at jeg deltok i færre konkurranser i 2013, at jeg dro på ferie seint på høsten og dermed fikk tre ukers pause fra løpingen, mange dager med behagelig temperatur og trygt underlag - og ikke minst flere fine langturer med Siri og co. Jeg hadde en langtur i desember som var like mange kilometer som langturene om sommeren (cirka 22), og det er jeg meget fornøyd med. Takk til løpevenner som gir ekstra boost i en tid på året da man vanligvis finner mange unnskyldninger for å unngå å løpe ute. 

Nedturer: 

Ok, her er det bare å legge seg langflat og innrømme: Jeg nådde kun ett av målene jeg satte for 2013... Og det var å holde seg skadefri. Nå skal man ikke kimse av dette, for det er jammen viktig, men jeg klarte verken 40 armhevinger eller å løpe 10 km på under 45 minutter. Det siste handler selvsagt om at jeg ikke deltok i noen løp på 10 km i år, på grunn av diverse reiser gikk jeg glipp av både Sentrumsløpet og Hytteplanmila. Og jeg fikk aldri surret meg til å melde meg på et annet løp på en mil.
Så var det disse armhevingene da... Her var jeg inne i en god stim fra januar til påske, og det var vel omtrent rundt påske at jeg klarte 29,5 armheving (hadde ikke kjangs til å løfte meg opp i den siste og klare 30, armene bare kollapet mot gulvet). Etter det kom jeg ut av rutinen med armhevinger hver kveld, og så bare glapp det. 29,5 er altså fremdeles rekorden min, og det er jo milevis fra 40. Sukk. 

Mål for 2014: 

Mål som ikke er oppnådd, må videreføres. Det betyr 40 armhevinger og en mil på under 45 minutter. Jeg vil også holde meg skadefri. Og, tamtaretam (fanfare-lyden, vet du): Jeg skal løpe mitt første maraton. Med et smil om munnen!

Ønsker alle et fortreffelig løpeår 2014!