NYC marathon 2012: konkurransen blåste bort, men løpsgleden forble!

Så ble det ikke noe NYC marathon 2012. Som jeg skrev i innlegget før jeg dro gjorde arrangørene det de kunne, men det var rett og slett for kort tid etter Superstormen Sandy og dens ødeleggelser. 

haha, dette bildet hadde jeg visst arrangert fint fredagsmorgen med tanken på fremtidig løpsrapport.  Sjekk den TC-vennlige fargen på t-skjorten vi fikk.

Mye er sagt om måten avlysningen ble gjort på, dette vil ikke være et innlegg om dette. Samtlige jeg har pratet med har full respekt for den endelige avgjørelsen. Jeg tror ikke noen ønsker å løpe mot andres ønske, eller som Wittenberg og Bloomberg beskrev det "at en sky skal henge over løpet eller deltakerne". Skuffet var vi likevel. Camperne Eli, Marit og Rikke sier det godt i et intervju med nrk.no.

Men som sagt, skuffelsen skal ikke være temaet for dette innlegget. Derimot skal det handle om ekte løpeglede!

Først litt om min opplevelse av New York i dagene etter Sandy:

Midt på Manhatten hvor hotellet vårt lå merket man lite til stormen. Men gikk du nedover mot Lower Manhatten oppdaget du fort at strømmen var borte, og folkemengdene mindre. Paradokset var stort fra de blinkende lysene og stor folkemengdene på Times Square. Transport fra flyplass til hotell tok svært lang tid, 3 og halv time, da flere tunneller var stengt, og ved innreise til byen fredag kveld fikk man også kjenne på bensinkrisen (tenk at Norge gikk av hengslene for en "smørkrise" i fjor). Ved Ground Zero, Battery Park og andre områder langs Hudson river kunne man se hvor de store vannmengdene hadde vært.

Lokalbefolkningen var alle berørt på en eller annen måte, men i svært varierende grad. Om ikke deres hjem var berørt, var gjerne arbeidsplass eller reisevei påvirket. Likevel holdt mange humøret oppe, og den flotte amerikanske dugnadsånden var vel tilstede.

Notes to Sandy - i et butikkvindu som hadde mistet strømmen. Butikken ble holdt åpen ved hjelp av telys.

Beskjeden om avlysning kom fredag ettermiddag. Da foreldrene mine inviterte ut på løpetur lørdag morgen var motivasjonen ikke der - hva var vitsen med å løpe nå? Jeg lå lenge og funderte mens de gjorde seg klare. Men så kom det til meg: hvorfor i all verden skal jeg ikke løpe? Hvis det er en ting jeg virkelig har fått bekreftet dette siste løpeåret er det at livet aldri ser dårligere ut etter en løpetur - 99% av tiden ser den faktisk svært mye lysere ut (nå har jeg enda ikke opplevd akutte skader på løpetur, bank i bordet!). Så jeg slang på meg litt klær - inkludert TC bunad - og løp etter.

På vei til parken dukket det flere og flere løpere opp. Nå vet ikke jeg hvordan Central Park vanligvis ser ut - sikkert mange løpere en helt vanlig lørdag - men det var klart at maratonturistene var på plass. Hundrevis av løpere var ute og løp! Markeringeringer av hvor maratonløypa gikk hang fortsatt i trærne, og vi løp både forbi 24, 25 og 26 miles markeringene før vi endte opp ved mållinja. Her ble vi stående litt sentimentale og knipset litt bilder. På vei hjem kunne jeg konstatere at det fortsatt var deilig å løpe, maraton eller ikke maraton dagen etter. Det ble en deilig 10 km tur.

Det store spørsmålet for mange var hva man skulle gjøre søndag. Flere valgte å dra ut til Staten Island for å bidra til dugnadsarbeid der, blant annet Bente Skari og Team Aktiv mot kreft. Rogaland marathon tours som vi reiste med bestemte seg for at de ønsket å ha en "Solidarity run" (et solidaritetsløp) i Central Park, og oppfordret til bruk av sorte sørgebånd.

Det var helt fantastisk løpevær søndag formiddag!

Jeg fikk med meg kjæresten, tross mangel på skikkelige løpesko (hans feil når han glemmer å pakke løpesko på ferie med undertegnede). I parken ble vi møtt av et markant større antall løpere enn gårsdagen - sikkert flere tusen løpere som hadde samlet seg. Mange var kledd i draktene sine, andre i den oransje NYC marathon t-skjorten. Det var et vakkert syn.

Vi løp den omtrent 10 km lange runden i Central Park, hvor av deler er selve maratonløypen. Løypen ble løpt i begge retninger. Det var en noe kuppert løype, men vi tok det rolig og var så distrahert av alle folkene rundt oss, så det føltes lekende lett ut.

Det som nesten gjorde mest inntrykk var de lokale som hadde begynt å samlet seg langs løypa for å heie. "Way to go! Way to show you´re spirits!" ropte en entusiastisk dame mens vi løp forbi. Tenk, å komme ut å heie når maratonet er avlyst! Vi klappet og takket mens vi løp forbi. Det ble en rørende tur. Etterhvert dukket det opp tilfeldige drikke og gelstasjoner - usikker på om det var private eller sponsorer som ønsket å reklamere - spesielt var det likevel.

Vi avsluttet runden ved målområdet, her var det nå så stor samling av folk at det var vanskelig for løpere å løpe forbi. Jeg og kjæresten holdt oss til en runde, men flere fortsatte å løpe videre. For mange lot seg ikke stoppe av avlysningen og løp sitt eget maraton i NYC denne dagen. Flere løp 4+ runder i Central Park, andre laget egne løyper.  

Nærmere mållinjen kom vi ikke!

Camper Eli kan meddele at de fikk trøste-maratonet sitt. Runden gikk først i Central Park, og så en større runde opp til Harlem og ned til FN-bygget før de avsluttet i Central Park omtrent i målrådet. Tenk - å fullføre 42195 meter løping som trøst - det kalles ekte løpeglede!