Fælt og fint på samme tid

I går løp jeg Halvtravern, for tredje året på rad. En liten oppsummering dagen derpå: 

1. Nok en gang hadde jeg glemt hvor hard løypa er. I dag tenker jeg med gru tilbake på de tilsynelatende endeløse bakkene, de smale stiene med sleipe steiner og de dype gjørmehølene. Hjelpe meg, så sliten jeg ble!

2. Halvtravern kaller frem min indre urkvinne. Som det går frem av punkt 1; løpet er hardt og gjør vondt. Men når løypa er tøff, vel, da er det bare å være tøff tilbake. Er dette den bratteste bakken du har?! Kom IGJEN! 

3. Dagen i går var perfekt for noen timer i marka. Sol og varmt. Vått i skauen, joda, men på grusveiene gikk det selvfølgelig fint. Man blir alltid søkkblaut på Halvtravern uansett. 

Skoene mine etter løpet. Heldigvis fikk jeg spyle de før jeg gikk hjem.

4. Følelsen når man løper/krabber/hinker/spurter over målstreken, er verdt all smerten underveis. Jeg er like stolt hver gang. Tenk at jeg har fullført et skogsløp! I tillegg klarte jeg å løpe omtrent halvannet minutt raskere enn i fjor, noe jeg anser som en ekstra bonus.

Her kommer noen heldige damer løpende mot mål. Bra jobba!

5.Gårsdagen ble nok en flott dag med camperne! Alltid gøy å møte andre i bunad, eller folk du kjenner igjen fra parken (men som ikke har fått seg TC-drakt ennå). Jeg møtte også Gro, som var med Treningscamp i fjor for å skrive en oppgave til Norges Idrettshøgskole. Ja, jeg møtte til og med en av pilatesinstruktørene mine. Så Nordmarks- og Halvtravern er rett og slett blitt et bra sted å treffe kjentsfolk! Det blir nok en ny tur neste år også!

Cecilie og meg da vi hadde fått tilbake pusten. Fin t-skjorte fikk vi og!