Så ufattelig STØL

Det jeg så minst frem mot ved oppstart av løpingen igjen, var den dårlige løpeformen jeg kom til å være i  - og da tenkte jeg egentlig på kondisjonen, eller mangel på sådan. Men, det som virkelig har slått meg helt ut - er en helt fantastisk stølhet! 

Det gikk greit etter de første øktene, kanskje fordi jeg tok det rolig. Men, etter onsdagens intervaller var jeg støl i tre-fire dager til ende. Da jeg tilslutt sparket meg selv ut døra igjen i løpetøy på lørdag, gjorde det fortsatt vondt i beina. Jeeez. Ikke engang etter oppvarminga ble stølheten borte.  Jeg løp som en sirupsboks, eller kanskje en skilpadde med tyggegummi som smørning. Å milde makroner det gjorde vondt i låra der jeg sneglet meg avsted i oppoverbakkene.  Hvert steg, hver landing: Au-au-au. Hvor mange hviledager trengs liksom? Ett år?? 

Det må ha vært et mistrøstig syn, eller kanskje det bare var urkomisk. Ikke vet jeg, kanskje jeg sågar motiverte andre til å ta seg en joggetur?; "Hvis hun der kan, kan jaggu jeg også".

Nå, et knapt døgn senere, fortsatt vondt - gruelig vondt. Dog litt mindre vondt enn i går kveld og i dag morges. Kanskje er det håp? Gruer meg til i morgen... og det håper jeg du også gjør! Vi ses tjuesharp ved Bakkekroen på Smestadkrysset. Det blir grus, gress og litt asfalt - og altså høydemeter. For de av dere som ennå ikke har testet makspulsen; this is the day! Det blir bakker og blodsmak i munnen.

Mot i børstet, vet ti pannen, stål i ben og armer. Ryggen rak, blikket fritt se det er bra! 
Ses vi?