Håpet er lysegrønt og skjønt

Etter fire kiropraktortimer hos Bekken&Barn begynner jeg nå å se lys i enden av tunnellen, faktisk... Da jeg oppsøkte de for to uker siden var jeg rett og slett på gråten, de dystre framtidsutsikter i sikte de neste 4-5 månedene var rett og slett ikke til å leve med. Jeg kunne knapt gå uten å kjenne store smerter fra knivene i bekkenet. Jeg kunne ikke sitte på halebeinet, og hvis jeg satt for lenge i en stilling (type 30 min), var alt helt låst.  Jeg vraltet rundt som en gås.

Jeg kjente ikke de store forskjellene umiddelbart, jeg prøvde å trøste meg med at det kanskje hadde vært enda verre om jeg ikke hadde oppsøkt hjelp. Men, jeg innrømmer det glatt; jeg var motløs og deppa. 4-5 måneder er lenge. Tenk om jeg måtte sykmeldes fra nå, og ble beordret til å holde senga eller sofaen? Jeg døde innvendig av tanken. Sykmeldt og passifisert, ubrukelig. En skjebne verre enn KongoBongo-gutta, Gerd Liv Valla og Amelie til sammen. 

Vendepunktet kom onsdag forrige uke. Jeg gikk hjem fra bussen, det er ca 10 min gange, og smertene var ikke der. Jeg kjente virkelig godt etter, men de var borte. Jeg er ikke en som tar av lett og blir fra meg av glede, realist som jeg er. Tok på ingen måte gleden på forskudd. Her skal ikke bare bjørnen skytes før jeg selger skinnet, bjørnen skal fraktes ned og flås også, og kjøperen skal stå der med pengene i hånda før jeg tror skinnet er solgt.  Men, det var ikke bare et blaff. Torsdag og fredag; seminar med jobben, spilte sågar Curling på torsdag kveld. Stod mye begge dagene i forbindelse med presentasjonene, uten de "gamle" smertene. Jeg var rett og slett blitt mye bedre!! Virkelig:-)

Lørdag og søndag kom, jeg gikk på en liten smell etter det tette programmet mitt på lørdag - sofasmell, begge dagene. Men, det gjorde godt det. Sofasmell er ikke det verste som kan skje, og det er ikke helt uventet at jeg kjører på til jeg går ned for telling - hvordan kan man ellers vite at man har brukt alt? Dumt å brenne inne med krefter, som kunne vært brukt konstruktivt, tross alt.

Jeg er ikke så dum at jeg tror jeg kan løpe før til sommeren, men for en som bruker (/ønsker å bruke) kroppen mye til og fra jobb, trening, butikk og det meste - merkes denne fremgangen godt. Jeg har ikke testet grensene for hvor mye gåing jeg kan utsette bekkenet for, jeg er vel oppe i 15-20 min nå. Det er ikke mye, men jeg håper at jeg snart kan orke å gå litt i parken på onsdagene - slik at jeg kan "være litt med" jeg også. Kanskje allerede denne onsdagen. Det er håp i hengende snøre, er det ikke?