Vaffelgaloppen 2015

Jeg hadde ikke planlagt å løpe flere løp før til høsten, men jeg skulle uansett løpe ca 15 km på fredagskvelden. Ettersom værmeldingene ble bedre og bedre, ble det fristende å melde seg på St. Hansgaloppen. Jeg hadde ikke løpt rundt Maridalsvannet før og det er jo lettere å løpe ukjente steder når løypa er markert. I tillegg liker jeg veldig godt vafler. Riktignok var jeg ikke klar for noen konkurranse, men det går an å løpe rolig selv med start nummer, ikke sant?

Det var en stund siden sist jeg var på Maridalen skole, men jeg husket vagt at det var begrenset med parkeringsplasser der, så planen var å ta bussen innover, men som vanlig var jeg sent ute og måtte springe etter bussen. Dessverre startet jeg ikke klokka, så jeg vet ikke hvor rask den sprinten var. Men beina klarte større fart enn jeg hadde trodd uten an det gjorde vondt. Kanskje jeg skulle prøve å løpe litt raskere...

Nja, best å holde seg til planen. Det er forskjell på et par hundre meter og 14,5 km, og beina har løpt mye. Det var mange løpere som stilte til start. Jeg stilte meg langt bak. Startskuddet ble avfyrt med hagle. Rundt første sving ser jeg en svær parkeringsplass med masse ledig plasser. Ja, visst ja. Det var jo der vi parkerte forrige gang jeg var her. Får prøve å huske det til neste år. Jeg ser pilene i veien peker bakover, så jeg antar vi skal avslutte oppover samme bratte bakke vi nettopp løp ned. 

Løypa går over et jorde med utsikt bortover mot Maridalsvannet. Jeg glir overraskende lett forbi folk. Titter på klokka. 4:58 Det var ikke så veldig rolig. Løypa går litt opp og ned. I motbakkene glir jeg forbi folk, i nedoverbakkene kommer de samme forbi meg igjen. Merker beina gjør vondt i nedoverbakkene. Prøver å holde med på de mykeste partiene av grusveiene. Begynner å tenke at dette ikke var så lurt. Er det noen snarvei tilbake til start?

Krysser bilveien. Der er vannstasjonen. Stopper og tar et glass vann. Starter å løpe igjen. Nedoverbakke og asfalt. Au au. Det er overraskende langt parti med asfalt. Vurderte å bruke terrengsko, glad jeg ikke valgte det. Kommer ut av skogen ganske nær Maridalsvannet. Vakkert, har lyst til å ta et bilde. Men kan ikke stoppe for det. Prøver å ta et bilde i fart.

Bildet ble vel ikke så veldig bra, men det hjalp meg få tankene vekk fra beina. Istedenfor å begynte jeg å fokuserer på ryggen foran meg, som kom nærmere i motbakken. Og det var ikke slutt på motbakken, selv om arrangøren skrev at løypa gikk i nokså flatt terreng. Begynte å jakte rygg etter rygg. Beina var blitt varm, så nå gikk det greit i nedoverbakkene også.

"Nokså flatt" Men i sted var vi nede ved vannflaten, nå er det et stykke ned.

Rett frem og opp på den haugen der fremme.

Plutselig er det slutt på grusveien og vi kom ut på en asfaltert vei. Føltest som vi var på den i en halv evighet. Men også asfalt gikk greit for beina nå. Ved siden av veien lå Maridalsvannet vakkert og stille. Kanskje ta et bilde til. Knipser et bilde, men så legger jeg merke til at løperne foran forsetter ikke langs veien de løper oppover en haug som virker større og større. Ok, nå skal vi ut i terrenget igjen. Pakk ned mobilen! Kommer opp bakken og svinger oppover til høyre. Begynner å skjønne at nå er det ikke langt igjen. Øker farten. Ingen grunn til å spare noe nå. At jeg skulle ta en rolig tur er glemt. Tar igjen den etter den andre. Skal vi opp den bratte bakken? Nei, tydeligvis ikke. Løper inn på en fotball bane, løper så fort jeg kan. Er visst i mål. Får en fin deltagermedalje.

Spis så mye du vil, det kom stadig flere vafler.

Så det viktigste. Vafler. Masse vafler. Stadig påfyll av nye. Magen blir full. En fin kveld og et fint løp.