Løpet heter egentlig det Røde Huset Bakyard Ultra, men så fort jeg sier Røde Hu... avbryter folk med "Å det ja". Man løper runde på 6,5 hver time, så lenge man klarer å starte. Nå har ikke jeg løpt lenger enn 30 km, så ultra distanse blir kanskje litt langt. Men fem runder gir meg 32,5 km. Det kunne jeg prøve på, og så får vi se hva kroppen føler for etter det.
Jeg hadde funnet ut når jeg måtte dra hjemmefra kvelden før, men jeg var likevel sett ute, og måtte løpe ned til bussen. Fremme på busstoppet finner jeg ut at jeg kunne gått. Bussen kommer ikke før om 20 minutter. Jeg hadde søkt på fredag. Ok, ikke noe stress. Fremdeles god tid. Men hva er det avvik varselet? Oslo Triatlon pågår så forsinkelser må påregnes. Hm, ok. 10 minutter etter ruten kommer endelig bussen ( dette er før vi treffer triatletene). Vi kjører et stopp så stanser bussen. Vi må bytte buss pga tekniske problemer. Etter ca 10 minutter kjører vi videre. Ok, kan klare det fremdeles, kanskje. Endelig kommer vi til Maridalsveien.
Der er det litt kø og mange syklister. Ok, politiet vinker oss ut i veien, og så er det stans i det neste krysset. Til slutt får bussen svinge inn, og nå er syklistene i motgående, så det går litt fortere. Argh, så er det stans igjen. For triatletene kommer ned fra Sognsvann. Ok, et stopp til så er det gå i 12 minutter. Men det er ikke så lenge igjen til start, så jeg får løpe. Kommer frem med tid til å bytte sko. Ikke noe stress...
Der er det mange kjente både fra Treningscamp og andre. Overraskende få rekker opp hånda og sier at de kjenner løypa godt. Gærne Siri har beskrevet løypa som "fin" sti de første tre kilometerne. Tre kilometer med sleipe steiner, røtter og gjørme. Utrolig nok klarer jeg å holde meg på beina. Den går oppover, men det er ikke så ille. Nedover til start er det grusvei. Der glir beina bedre, selv om den delen hadde vært behagligere med de andre skoparet. Heldighvis stanser han som kjente løypa og peker hvor vi andre skal løpe. Så alle finner veien tilbake til start. En runde gjennomført.
Ikke alle går for en ny runde, men jeg er klar. Legger meg i rygg på Bengt. Det er kanskje dumt, siden han pleier å være raskere enn meg. Og i ryggen min ligger Vemund. Sklir og snubler flere ganger, men holder meg på beina ennå.
Ut på grusveien glir jeg fra Bengt og Vemund i nedoverbakkene. Løper jeg for fort? Føles rolig. Klokka sier over 7 min per km, men det er for hele runden. Får endre litt på oppsettet i pausen.
Tredje runde tenker jeg skal holde meg litt lenger bak, men ender opp foran Bengt og Vemund. Fortsetter å holde meg på beina til tross for flere nesten uhell. Ut på grusveien tenker jeg at en runde til går greit. Men den siste km merker jeg at beina blir veldig tunge.
Prøver en runde til. En fordel med den kronglete stien er at jeg må konsentrere meg maks om å holde meg på beina, jeg har ikke tid til å kjenne etter om jeg er sliten. Vemund har plutselig fått opp farten og forsvinner. Jeg henger meg på Bengt og Liv. Denne runden unger jeg å snuble. Kanskje fordi det går litt roligere. Ut på grusveien glir jeg igjen i fra, men den siste kilometeren blir igjen tung.
Jeg gir meg ikke. Men på femte runde legger jeg meg mye lenger bak. Der er det veldig mye gåing. Blir litt stressa av det. Kommer meg forbi, og begynner å løpe. Går mye tregere nå, men jeg holder meg på beina. Siri suser forbi meg på slutten av stien. Prøver å henge på nedover grusveien. Men der kjenner jeg det hogger til i den ene leggen, og så den andre. Og så lårene. Ok, skrur ned farten. Kan fortsette å løpe, men musklene gjør flere rykk og sier klart fra at nå er det snart slutt.
Tøyer ut i pausen, og får i meg mat og væske, som jeg har gjort i hver pause. Kan ikke løpe, men kan jeg gå? En runde igjen for ultra. Nei! Krampene sier klart fra. Nå er det slutt. Men det ble seks runder, og distansepers på meg.
De fleste går hjem når de er ferdig, men etter syv runder blir det litt folk igjen og litt mer stemning. Og i løypa fortsetter folk å løpe.

Jeg hadde funnet ut når jeg måtte dra hjemmefra kvelden før, men jeg var likevel sett ute, og måtte løpe ned til bussen. Fremme på busstoppet finner jeg ut at jeg kunne gått. Bussen kommer ikke før om 20 minutter. Jeg hadde søkt på fredag. Ok, ikke noe stress. Fremdeles god tid. Men hva er det avvik varselet? Oslo Triatlon pågår så forsinkelser må påregnes. Hm, ok. 10 minutter etter ruten kommer endelig bussen ( dette er før vi treffer triatletene). Vi kjører et stopp så stanser bussen. Vi må bytte buss pga tekniske problemer. Etter ca 10 minutter kjører vi videre. Ok, kan klare det fremdeles, kanskje. Endelig kommer vi til Maridalsveien.
Der er det litt kø og mange syklister. Ok, politiet vinker oss ut i veien, og så er det stans i det neste krysset. Til slutt får bussen svinge inn, og nå er syklistene i motgående, så det går litt fortere. Argh, så er det stans igjen. For triatletene kommer ned fra Sognsvann. Ok, et stopp til så er det gå i 12 minutter. Men det er ikke så lenge igjen til start, så jeg får løpe. Kommer frem med tid til å bytte sko. Ikke noe stress...
Der er det mange kjente både fra Treningscamp og andre. Overraskende få rekker opp hånda og sier at de kjenner løypa godt. Gærne Siri har beskrevet løypa som "fin" sti de første tre kilometerne. Tre kilometer med sleipe steiner, røtter og gjørme. Utrolig nok klarer jeg å holde meg på beina. Den går oppover, men det er ikke så ille. Nedover til start er det grusvei. Der glir beina bedre, selv om den delen hadde vært behagligere med de andre skoparet. Heldighvis stanser han som kjente løypa og peker hvor vi andre skal løpe. Så alle finner veien tilbake til start. En runde gjennomført.
Ikke alle går for en ny runde, men jeg er klar. Legger meg i rygg på Bengt. Det er kanskje dumt, siden han pleier å være raskere enn meg. Og i ryggen min ligger Vemund. Sklir og snubler flere ganger, men holder meg på beina ennå.
Ut på grusveien glir jeg fra Bengt og Vemund i nedoverbakkene. Løper jeg for fort? Føles rolig. Klokka sier over 7 min per km, men det er for hele runden. Får endre litt på oppsettet i pausen.
Tredje runde tenker jeg skal holde meg litt lenger bak, men ender opp foran Bengt og Vemund. Fortsetter å holde meg på beina til tross for flere nesten uhell. Ut på grusveien tenker jeg at en runde til går greit. Men den siste km merker jeg at beina blir veldig tunge.
Prøver en runde til. En fordel med den kronglete stien er at jeg må konsentrere meg maks om å holde meg på beina, jeg har ikke tid til å kjenne etter om jeg er sliten. Vemund har plutselig fått opp farten og forsvinner. Jeg henger meg på Bengt og Liv. Denne runden unger jeg å snuble. Kanskje fordi det går litt roligere. Ut på grusveien glir jeg igjen i fra, men den siste kilometeren blir igjen tung.
Jeg gir meg ikke. Men på femte runde legger jeg meg mye lenger bak. Der er det veldig mye gåing. Blir litt stressa av det. Kommer meg forbi, og begynner å løpe. Går mye tregere nå, men jeg holder meg på beina. Siri suser forbi meg på slutten av stien. Prøver å henge på nedover grusveien. Men der kjenner jeg det hogger til i den ene leggen, og så den andre. Og så lårene. Ok, skrur ned farten. Kan fortsette å løpe, men musklene gjør flere rykk og sier klart fra at nå er det snart slutt.
Tøyer ut i pausen, og får i meg mat og væske, som jeg har gjort i hver pause. Kan ikke løpe, men kan jeg gå? En runde igjen for ultra. Nei! Krampene sier klart fra. Nå er det slutt. Men det ble seks runder, og distansepers på meg.
De fleste går hjem når de er ferdig, men etter syv runder blir det litt folk igjen og litt mer stemning. Og i løypa fortsetter folk å løpe.

Kommentarer
Legg inn en kommentar