Snøstorm, slushføre og motvind står som regel ikke på ønskelista når jeg skal løpe 42 kilometer. Men været, det rår som kjent ingen over. I går gjennomførte jeg Det norske fjellmaraton, og det ble en opplevelse jeg sent vil glemme! Hør bare her:
Den milde marsdagen da jeg satt tørr og varm hjemme i egen stue og meldte meg på Fjellmaraton, var det særlig denne reportasjen på Kondis' nettsider som gjorde utslaget. Her kunne jeg se glade og spreke løpere fullføre maraton i eventyrlig gode forhold. Sola skinte, og folk løp på bare veier med innslag av lave brøytekanter av hvit, ren snø. Fjellandskapet i hjemfylket mitt viste seg fra sin beste side! Det hjalp også at Siri maste og sa hun allerede hadde betalt startkontingenten – jeg måtte jo prøve dette!
Jeg skal ikke skrive så mye om forberedelser her, det kan jeg eventuelt ta en annen gang. Kortversjonen er jo uansett at man er pukka nødt til å trene før et maraton, og det har jeg gjort. Så, fredag ettermiddag tok Siri og jeg bussen til Beitostølen, og sjekket inn på ett av hotellene der. Vi koste oss med pizza og pasta til middag og fikk handlet litt i maraton-shoppen på hotellet. Vi hadde allerede skjønt at forholdene ikke ble som i fjor, siden mai har vært begredelig også på fjellet. Løypa hadde blitt endret, på grunn av snømengden på fjellet (se ny løype her). Det var litt surt at vi ikke fikk løpe den originale løypa, og jeg var skeptisk til hvordan det ville bli å løpe en halvmaratonløype to ganger.
Lørdag morgen våknet vi til omtrent to grader, lett regn og et grått Beitostølen sentrum. Etter hvert ble regnet til snø. Her var det bare å kle på seg, og huske på både buff og hansker. Starten skulle gå 08:30 fra Beitostølen sentrum, bare noen korte minutters gange fra hotellet. Ved starten var det heldigvis munter stemning og jeg kjente at humøret steg litt. Hvor ille kan det bli, tenkte jeg, og krysset fingre og tær for at nedbøren på mirakuløst vis ville gi seg i løpet av kort tid, eller i det minste avta.
Men den gjorde jo ikke det, da. Nedbøren, den våte snøen, bare økte i omfang. Legg til motvind og veier som etter hvert minnet mer om sørpefylte oslogater i starten av vintersesongen, og du får en viss peiling. Vil også anbefale deg å sjekke ut årets Kondis-dekning av løpet, der bildene vel taler for seg. For et vær! Siri og jeg holdt følge gjennom snøføyk og med vinden piskende i ansiktet. Fra Beitostølen skulle vi løpe i en motbakke opp mot Båtskaret, omtrent 7 kilometer. Så kom en flate på kanskje 1,5 km, før det kom en nedoverbakke som var omtrent like lang. Deretter vending og samme veien tilbake. På flere av partiene løp jeg til lyden av de surklende joggeskoene mine, vinden som pisket våt snø i trynet mitt og min egen pust. Store deler av løpet måtte jeg ha øynene mer eller mindre igjen, på grunn av all snøen. Lyspunktet var at jeg merkelig nok ikke var spesielt kald.
Første halvdel ble løpt med veldig lette steg og jeg holdt virkelig igjen. Var ved ganske godt mot da vi snudde nede i Beitostølen og startet å løpe opp igjen mot Båtskaret for andre og siste gang. Men det fortsatte å snø og blåse, og etter hvert var det bare å innse at humøret var mildt sagt dalende. Jeg bestemte meg likevel for å skru opp tempoet. Bare jeg kom meg opp den lange bakken enda en gang, i tillegg til den forferdelig motbakken rett etter vending, kunne jeg slippe meg løs i nedoverbakken og rulle ned til mål. Etter hvert fikk vi selskap av halvmaratonløperne, og Claus kom forbi i fint tempo og heiet på meg.
Da jeg nærmet meg Båtskaret for andre gang, var jeg så ubegripelig lei av snø og motvind. Det tok jo aldri slutt! Den siste motbakken etter vending var så seig, så seig, og jeg hadde samme følelse som når jeg løper den aller siste bakken opp til Tryvannstårnet på mandagstreningene. Bare at jeg visste at når jeg kom til toppen her, kunne jeg ikke ta pause, for deretter å løpe rolig ned igjen i hyggelig selskap. Her var det bare fart i beina som gjaldt.
I nedoverbakken slapp jeg opp så godt jeg kunne og lot beina frakte meg ned til Beitostølen igjen. Orket ikke stoppe for å drikke eller spise, orket ikke finne frem gelen jeg hadde i baklomma. Jeg ville bare ned, over målstreken, dusje og legge meg i senga på hotellet. Den siste fjerdedelen føltes litt som å løpe i ørska, og jeg var både kvalm og litt svimmel. Kom meg til mål på nærmest uforklarlig vis. Jeg har vel aldri vært så glad for å være ferdig med et løp før.
Å skrive dette en fin søndagskveld i Oslo, virker nærmest absurd. Hva var det jeg egentlig var med på? I dag kan jeg heldigvis le av gårsdagens kamp mot naturkreftene. Arrangørene fortjener virkelig ros for å ha taklet full rokering av løypa, og jeg synes alt rundt løpet var veldig bra. Igjen; været er utenfor vår kontroll, så der kan jeg ikke skylde på noen. Jo mer jeg tenker på årets Fjellmaraton, jo mer sjokkert blir jeg over at vi faktisk fullførte! Siri løp inn som sjette beste kvinne, mens jeg ble fjerde beste med tiden 3:44:29. Det er jeg kjempefornøyd med, særlig med tanke på at tiden i Amsterdam ble 3:50:15! Det er helt sprøtt å tenke på at jeg løp maraton på sub 3:45 i snøstorm på fjellet. Den siste halvdelen av løpet, da jeg mistet Siri, sluttet jeg å følge med på klokka, så tiden ble en stor overraskelse. Jeg løp bare for å bli ferdig, og ante ikke hvordan jeg lå an.
I dag har formen vært ganske bra, bortsett fra den obligatoriske stølheten i beina. Har til og med vært hare for ungene som løp Gaustadløpet! Heldigvis fant jeg sofaen etter det. Nå venter ny uke med Treningscamp, men i morgen tar jeg fri og dropper mandagsbakkene. Vi ses nok i parken på onsdag!
PS: Jeg tror Claus kommer med en rapport fra halvmaratondistansen han løp, stay tuned!
 |
| Siri og jeg etter løpet. We did it! |
Jeg skal ikke skrive så mye om forberedelser her, det kan jeg eventuelt ta en annen gang. Kortversjonen er jo uansett at man er pukka nødt til å trene før et maraton, og det har jeg gjort. Så, fredag ettermiddag tok Siri og jeg bussen til Beitostølen, og sjekket inn på ett av hotellene der. Vi koste oss med pizza og pasta til middag og fikk handlet litt i maraton-shoppen på hotellet. Vi hadde allerede skjønt at forholdene ikke ble som i fjor, siden mai har vært begredelig også på fjellet. Løypa hadde blitt endret, på grunn av snømengden på fjellet (se ny løype her). Det var litt surt at vi ikke fikk løpe den originale løypa, og jeg var skeptisk til hvordan det ville bli å løpe en halvmaratonløype to ganger.
Lørdag morgen våknet vi til omtrent to grader, lett regn og et grått Beitostølen sentrum. Etter hvert ble regnet til snø. Her var det bare å kle på seg, og huske på både buff og hansker. Starten skulle gå 08:30 fra Beitostølen sentrum, bare noen korte minutters gange fra hotellet. Ved starten var det heldigvis munter stemning og jeg kjente at humøret steg litt. Hvor ille kan det bli, tenkte jeg, og krysset fingre og tær for at nedbøren på mirakuløst vis ville gi seg i løpet av kort tid, eller i det minste avta.
Men den gjorde jo ikke det, da. Nedbøren, den våte snøen, bare økte i omfang. Legg til motvind og veier som etter hvert minnet mer om sørpefylte oslogater i starten av vintersesongen, og du får en viss peiling. Vil også anbefale deg å sjekke ut årets Kondis-dekning av løpet, der bildene vel taler for seg. For et vær! Siri og jeg holdt følge gjennom snøføyk og med vinden piskende i ansiktet. Fra Beitostølen skulle vi løpe i en motbakke opp mot Båtskaret, omtrent 7 kilometer. Så kom en flate på kanskje 1,5 km, før det kom en nedoverbakke som var omtrent like lang. Deretter vending og samme veien tilbake. På flere av partiene løp jeg til lyden av de surklende joggeskoene mine, vinden som pisket våt snø i trynet mitt og min egen pust. Store deler av løpet måtte jeg ha øynene mer eller mindre igjen, på grunn av all snøen. Lyspunktet var at jeg merkelig nok ikke var spesielt kald.
Første halvdel ble løpt med veldig lette steg og jeg holdt virkelig igjen. Var ved ganske godt mot da vi snudde nede i Beitostølen og startet å løpe opp igjen mot Båtskaret for andre og siste gang. Men det fortsatte å snø og blåse, og etter hvert var det bare å innse at humøret var mildt sagt dalende. Jeg bestemte meg likevel for å skru opp tempoet. Bare jeg kom meg opp den lange bakken enda en gang, i tillegg til den forferdelig motbakken rett etter vending, kunne jeg slippe meg løs i nedoverbakken og rulle ned til mål. Etter hvert fikk vi selskap av halvmaratonløperne, og Claus kom forbi i fint tempo og heiet på meg.
Da jeg nærmet meg Båtskaret for andre gang, var jeg så ubegripelig lei av snø og motvind. Det tok jo aldri slutt! Den siste motbakken etter vending var så seig, så seig, og jeg hadde samme følelse som når jeg løper den aller siste bakken opp til Tryvannstårnet på mandagstreningene. Bare at jeg visste at når jeg kom til toppen her, kunne jeg ikke ta pause, for deretter å løpe rolig ned igjen i hyggelig selskap. Her var det bare fart i beina som gjaldt.
I nedoverbakken slapp jeg opp så godt jeg kunne og lot beina frakte meg ned til Beitostølen igjen. Orket ikke stoppe for å drikke eller spise, orket ikke finne frem gelen jeg hadde i baklomma. Jeg ville bare ned, over målstreken, dusje og legge meg i senga på hotellet. Den siste fjerdedelen føltes litt som å løpe i ørska, og jeg var både kvalm og litt svimmel. Kom meg til mål på nærmest uforklarlig vis. Jeg har vel aldri vært så glad for å være ferdig med et løp før.
 |
| Siri, Claus og jeg etter en bedre middag på Peppes på Beitostølen. |
 |
| Jeg ble nummer 3 i klassen min og fikk premie! Det har aldri skjedd før. |
 |
| Siri ble nummer 2 i sin klasse og fikk også premie! |
I dag har formen vært ganske bra, bortsett fra den obligatoriske stølheten i beina. Har til og med vært hare for ungene som løp Gaustadløpet! Heldigvis fant jeg sofaen etter det. Nå venter ny uke med Treningscamp, men i morgen tar jeg fri og dropper mandagsbakkene. Vi ses nok i parken på onsdag!
PS: Jeg tror Claus kommer med en rapport fra halvmaratondistansen han løp, stay tuned!
Kommentarer
Legg inn en kommentar