Det løpende året 2014

Nok et år er akkurat tilbakelagt, og foran meg ligger tolv nye og skinnende blanke måneder jeg kan fylle med mengder av intervalltrening og langturer i godt selskap. Men først skal 2014 i joggesko oppsummeres. I korte trekk ser det slik ut: 

• Jeg har løpt mitt første maraton
• Motivasjonen har svingt veldig
• Jeg har holdt meg tilnærmet skadefri

Ok. Noe positivt og noe ikke fullt så positivt der, altså. La meg utdype: 

Jeg begynner med noe hyggelig. 19. oktober 2014 ble dagen da jeg fullførte mitt første maraton! Ett av målene mine for 2014 var nettopp å løpe maraton, «med et smil om munnen», som jeg skrev. Og det klarte jeg faktisk! Du kan lese mer om løpet her, men kort fortalt kan jeg si at mitt første maraton ble en veldig positiv opplevelse. Jeg har definitivt lyst til å løpe distansen igjen, men har ikke meldt meg på et nytt løp ennå. 

Unni B, jeg, Gøril og Siri før Amsterdam maraton. Mitt smil var like bredt etterpå også.

Så var det dette med motivasjonen, da. Jeg har holdt på med løping i fem år nå (og jeg har vært med i Treningscamp omtrent like lenge). 2013 var en stort sett sammenhengende opptur for meg, og flere ganger dro jeg hjem fra et løp eller en trening og følte meg uovervinnelig. Herlig følelse, men det sier seg jo selv at det ikke kunne fortsette slik inn i evigheten. Og ser man det; 2014 ble året da løping plutselig ikke var så lett og gøy lenger. Heldigvis hadde jeg også dager der jeg kjente meg litt mer ovenpå, for eksempel etter en god mandags- eller onsdagsøkt med campen, eller på en langtur med for eksempel Siri. 

Treningscamp betyr mye for meg! Her er Gina, Lea, Unni B, Wenche, Kari og jeg samlet til middag etter Holmenkollstafetten.

Den svingende motivasjonen viste seg veldig tydelig i en del av løpene jeg deltok i, som Nordmarka halvmaraton (jeg brukte nærmere åtte minutter mer enn i 2013) og Nordmarkstravern (jeg debuterte på full traver, men sprakk underveis og måtte gå mye av den siste biten). Oslos bratteste ble en forbedring i tid, men jeg hadde tilnærmet null positive tanker på lager underveis i løypa. Jeg trøster meg med at 2014 trolig hadde blitt et enda tyngre løpeår hvis det ikke hadde vært for Amsterdam maraton. Alle de gangene jeg hadde lyst til å droppe løpingen eller ikke hadde lyst til å fullføre slik jeg hadde tenkt, minnet jeg meg selv på det o store løpet i oktober. Og det hjalp veldig.  

Et definitivt høydepunkt: Langtur til Fornebu med Lea, Anne, Siri, Siw-M, Stian og Raymond.

I fjor deltok jeg på Grefsenkollen opp for første gang. Mye støtte i gode lagkamerater; Vemund, Wenche og Claus.

Ett av målene mine for 2014, var å fortsette å holde meg skadefri. Jeg har vært veldig heldig og aldri pådratt meg skader som har gjort at jeg måtte ta pauser fra løpingen. I fjor ble det heller ingen løpeskader, bortsett fra litt vondt i et kne. Men jeg kjenner det bare i enkelte posisjoner på yogatimene, så derfor synes jeg ikke det kan regnes som en direkte skade. Og hvem har ikke minst to-tre vondter å klage over? Kneet har ikke påvirket løpingen min, men for sikkerhets skyld har jeg vært hos lege. Det er lite annet jeg kan gjøre enn å være litt forsiktig med det.

Sentrumsløpet 2014. Treningscamp var på plass!

I tillegg til å løpe maraton med et smil (full måloppnåelse) og holde meg skadefri (tilnærmet full måloppnåelse), var målene for 2014 å klare en 10-kilometer på under 45 minutter og 40 armhevinger. De to siste målene var også på lista mi for 2013, men da klarte jeg de ikke. Og, dette er flaut, men jeg klarte de ikke i 2014 heller!!! Uff og uff. Enkelt forklart deltok jeg kun på én 10-kilometer i fjor, som var Sentrumsløpet. Har aldri likt det løpet, så der stoppet klokka en stund etter at 45 minutter var passert. Når det gjelder armhevingene, bør det opplyses om at jeg rett før 2014 gikk inn i historiebøkene, klarte 40 stykker på knærne. Eh. Jeg innser at det ikke teller helt. Så: Null i måloppnåelse der. Æsj. 

Så, hva skal målene for 2015 være? Jeg må være ærlig og si at jeg ikke husker hvorfor jeg mente 40 armhevinger var en god idé. Jeg tror vi legger det målet pent ned i en skuff og prøver ikke å tenke på det igjen. En mil på under 45 minutter? Helt sikkert innenfor rekkevidde, men jeg har fremdeles ingen trang til å delta på såpass «korte» løp. Skadefri, det vil jeg fortsette å være, og så vil jeg fortsette å prioritere løping med Treningscamp, fordi det betyr mye for meg. I høst fikk jeg litt mer ansvar på jobb (og en ny turnus), så det er ikke like lett å bli med på både mandagsbakker og onsdagsintervaller alle uker, men jeg får med meg så mye jeg kan. Merker at jeg ikke er så veldig offensiv i målbeskrivelsene her nå, men kan det være lov for i år? Jeg er litt spent på hvordan dette løpeåret blir, siden det svingte så veldig i fjor. Men ok, ett mål til: Jeg skal finne tilbake til løpegleden, slik at jeg kan ta flere sånne bilder:

Siri og jeg etter en overraskende lett tremilstur (!).