Oslos bratteste igjen i dag. Er det virkelig ett år siden sist? Heller ikke i år hadde jeg noen god unnskyldning for å slippe unna. For det må bare sies med en gang: Dette løpet er ikke gøy. Jeg går ikke akkurat rundt og gleder meg i ukevis før startskuddet går.
Men jeg melder meg på, helt frivillig. Ingen holdt en pistol mot hodet mitt da jeg klikket meg inn på nettsiden og til og med betalte flere hundre kroner for å oppleve de forhåndsestimerte 23-26 minuttene med melkesyre og åndenød. Helt utrolig.
Hadde absolutt ingen aning om hva jeg skulle forvente av kroppen i dag. Mentalt er jeg veldig innstilt på maraton i Amsterdam om tre uker, og et heftig motbakkeløp bryter veldig med det. Samtidig er jeg jo ikke helt ribbet for selvtillit i slike løp, jeg vet at jeg ikke er håpløs i motbakke. Jeg er ikke blant de letteste løperne, men jeg er sterk. Og jeg har tross alt løpt mandagsbakker med Treningscamp i tre år nå. «Så hvor ille kan Wyller være», tenkte jeg mens jeg strammet lissene på joggeskoene og gjorde meg klar til start sammen med Maria, Siri og Carina fra TC.
Jeg fikk en god start, og kom meg kjapt til første bakke. I første halvdel av løpet må vi vanlig dødelige stort sett gå, det er bare å glemme å holde et løpende tempo. Jeg prøvde å konsentrere meg om ta korte skritt (et godt råd jeg fikk av Halvor i fjor), puste godt og bruke armene til å komme meg opp og fram. Planen var å holde et respektabelt tempo i de bratteste partiene, og så ta seg kraftig sammen og skvise ut litt fart på flatene (og det jeg husker som én nedoverbakke). Klarte meg sånn noenlunde der, men på slutten var det beintøft. De siste 700 meterne var jeg farlig nær kortslutning på alle sentrale felt: Beina, pusten og mentalt. Hørte Cecilie heie på meg rett før siste kneik, noe som hjalp veldig.
De to siste årene jeg har løpt Oslos bratteste, har den siste bakken opp til mål vist seg å gå bedre enn fryktet fordi jeg har fått mye gratis av gode heiarop. Så i år var jeg ikke så bekymret for den bakken. Men hvor var heiaropene i dag? Det var liksom ingen som bidro til å løfte meg opp den siste biten. Var folk slappe til å heie, eller var jeg så sliten at jeg ikke fikk det med meg? Alt gjorde vondt, og halvveis i bakken kjentes det som bunnpunktet var nådd. Vaklet i mål, fullstendig tom. Siste smule av krefter var brukt opp.
Siri, som selvfølgelig hadde slått meg (hva er hun laget av? Jeg bøyer meg i støvet), var raskt frampå og fikk meg opp fra time-outen på bakken. Gikk en stund før jeg klarte å snakke. «Må du spy?», spurte Siri. Det måtte jeg ikke, men jeg var helt sluttkjørt de første minuttene etter målgang. Heldigvis kom jeg meg relativt raskt. Saft og vann og hyggelige møter med Kåre, Monique, Maria og Carina hjalp veldig. Etter hvert som kroppen og hodet begynte å fungere igjen, kom godfølelsen og det som best kan beskrives som pur stolthet over at jeg tok ut alt jeg hadde. Og når jeg sjekker tida på nettsidene nå i ettermiddag, ser jeg at det ble ny PR i år! Sluttida ble 25:27, det er 22 sekunder raskere enn i fjor. 22 sekunder høres kanskje ikke så mye ut, men jeg er veldig fornøyd!
Etter løpet fikk jeg en hyggelig gåtur med Maria ned til Frognerseteren, før jeg løp resten av distansen hjem. Kroppen kjennes ganske bra ut nå, og det er jo positivt. Og i kveld er jeg invitert på middag hos en venninne! Ah. Dette er en god lørdag, altså.
Nyt kvelden, du også!
Men jeg melder meg på, helt frivillig. Ingen holdt en pistol mot hodet mitt da jeg klikket meg inn på nettsiden og til og med betalte flere hundre kroner for å oppleve de forhåndsestimerte 23-26 minuttene med melkesyre og åndenød. Helt utrolig.
 |
| Ved utdelingen av startnummer. Oslos bratteste er skikkelig proft, jeg opplevde nesten ikke kø! |
 |
| Deltakere på vei ned til start. |
 |
| Her nærmer vi oss starten. Huttetu, snart smeller det. |
De to siste årene jeg har løpt Oslos bratteste, har den siste bakken opp til mål vist seg å gå bedre enn fryktet fordi jeg har fått mye gratis av gode heiarop. Så i år var jeg ikke så bekymret for den bakken. Men hvor var heiaropene i dag? Det var liksom ingen som bidro til å løfte meg opp den siste biten. Var folk slappe til å heie, eller var jeg så sliten at jeg ikke fikk det med meg? Alt gjorde vondt, og halvveis i bakken kjentes det som bunnpunktet var nådd. Vaklet i mål, fullstendig tom. Siste smule av krefter var brukt opp.
Siri, som selvfølgelig hadde slått meg (hva er hun laget av? Jeg bøyer meg i støvet), var raskt frampå og fikk meg opp fra time-outen på bakken. Gikk en stund før jeg klarte å snakke. «Må du spy?», spurte Siri. Det måtte jeg ikke, men jeg var helt sluttkjørt de første minuttene etter målgang. Heldigvis kom jeg meg relativt raskt. Saft og vann og hyggelige møter med Kåre, Monique, Maria og Carina hjalp veldig. Etter hvert som kroppen og hodet begynte å fungere igjen, kom godfølelsen og det som best kan beskrives som pur stolthet over at jeg tok ut alt jeg hadde. Og når jeg sjekker tida på nettsidene nå i ettermiddag, ser jeg at det ble ny PR i år! Sluttida ble 25:27, det er 22 sekunder raskere enn i fjor. 22 sekunder høres kanskje ikke så mye ut, men jeg er veldig fornøyd!
 |
| Maria, kan du lære meg å se fin ut på bilder...? Foto: Kåre |
Nyt kvelden, du også!
Kommentarer
Legg inn en kommentar