I dag har jeg løpt Nordmarkstraver'n - the whole shebang - for første gang! Etter fire år som Halvtraver tok jeg i dag steget over til den andre siden. Den siden der man løper tre mil på kuperte grusveier og skogsstier på en vanlig lørdag.
Jeg må bare innrømme at dette løpet hadde jeg ikke gledet meg spesielt til. I sommer løp jeg Nordmarka halvmaraton, men det var tungt å gjennomføre og tidsmessig ble løpet en skuffelse. Jeg så ikke akkurat frem til å løpe ni kilometer lenger i en løype med mye sti. I fjor løp jeg Halvtravern på halvannen time (1:30:06, for å være nøyaktig), så rent teoretisk kunne jeg nok lagt meg på linje med blant andre Siri, som hadde mål om å fullføre på under tre timer. I praksis så jeg derimot for meg at tre og en halv time var mer realistisk. 30 kilometer er tross alt veldig langt! Én gang tidligere har jeg løpt noe som ligner, 35 kilometer, og det var i vår. Så jeg har masse respekt for distansen.
Omtrent halvparten av Travern går på sti. Det er litt komisk å lese innlegget jeg skrev fra Halvtraver'n i fjor, som jeg til alt overmål kalte «Endelig venn med stiene». Vel, det vennskapet varte i ett år. I dag synes jeg det var så UTROLIG hardt å holde det gående på sti. Jeg vet at jeg hadde veldig god fart de første sju kilometrene, men jeg holdt faktisk igjen og var liksom forberedt på tyngre tider. Likevel var det å løpe på sti helt pyton. Kan godt hende jeg faktisk begynte altfor hardt på de relativt flate grusveiene i starten, men det kjentes i hvert fall ikke sånn ut.
Så, stiene knakk meg i dag. Jeg tror det handler mye om at mens jeg i fjor hang meg på personen foran og lot det stå til, turte jeg ikke gå like offensivt ut i år. Det var tross alt dobbelt så langt. Det førte til mye gåing, og at veldig mange løp forbi meg. Jeg klarte også å trå feil med venstrefoten to ganger rett etter hverandre, noe som ga en veldig akutt og stikkende smerte rundt ankelen. Og da jeg rett etterpå flatet ut på en av stiene (slapp av, gjorde ikke vondt, og en hyggelig danske gjorde sitt beste for å oppmuntre meg videre), tenkte jeg bare: Greit. Stiløping i dette omfanget er fremdeles ikke din greie. Ta dette som en fin tur i skogen. Noe mer kan du ikke forvente nå.
Og det funka faktisk. I stedet for å hate stiene, prøvde jeg å gjøre det beste ut av det. Jeg tok i på de partiene jeg kunne, men forsonet meg med at mange av motbakkene måtte angripes gående. Uhellene med venstrefoten og svalestupet skjedde rundt 21 og 22 km, så etter det var det bare å kule ned. Særlig det med den foten var jeg redd for å gjøre igjen, og jeg ville på ingen måte risikere å forstue eller brekke noe såpass kort tid før maratondebuten i Amsterdam. Kom meg i mål på 3:18:46, og er fornøyd med det. Jeg fikk til og med merket (deles ut til de som løper innenfor dagens bestetid + 50 prosent)!
Oppsummert er Nordmarkstravern et kjempefint løp og arrangement (i år hadde de riktignok problemer med dårlig skilting på Halvtraver'n, men forhåpentligvis var det en engangsforeteelse, og arrangørene har beklaget seg). Stiløping er ikke for pingler, og løypa er kupert og krevende. Men det er blitt et sånt løp der man treffer mange kjente og kan småprate med andre deltakere underveis. Før, under eller etter løpet traff jeg både Anna, Siri, Synne, Hege, Elisabeth, Øivind M, Monique og Knut Ø. Hyggelig med backing fra folk som kjenner deg og som kan fortelle deg akkurat hvor flink du er som fullførte :-) Og etter målgang traff jeg igjen den danske gentlemannen fra de sleipe stier, som fortalte at han hadde fullført sitt første løp i dag! Respekt å velge Nordmarkstravern!
Avslutter med et bilde Synne, Anna, Hege og Siri. Tatt før vi hadde løpt så mye som en meter. Men tipper de så helt like ut etter målgang også:
Jeg må bare innrømme at dette løpet hadde jeg ikke gledet meg spesielt til. I sommer løp jeg Nordmarka halvmaraton, men det var tungt å gjennomføre og tidsmessig ble løpet en skuffelse. Jeg så ikke akkurat frem til å løpe ni kilometer lenger i en løype med mye sti. I fjor løp jeg Halvtravern på halvannen time (1:30:06, for å være nøyaktig), så rent teoretisk kunne jeg nok lagt meg på linje med blant andre Siri, som hadde mål om å fullføre på under tre timer. I praksis så jeg derimot for meg at tre og en halv time var mer realistisk. 30 kilometer er tross alt veldig langt! Én gang tidligere har jeg løpt noe som ligner, 35 kilometer, og det var i vår. Så jeg har masse respekt for distansen.
 |
| Rekordmange deltakere i år. Fra start ved Stryken. |
 |
| Nåde den som bæsjer her! |
Så, stiene knakk meg i dag. Jeg tror det handler mye om at mens jeg i fjor hang meg på personen foran og lot det stå til, turte jeg ikke gå like offensivt ut i år. Det var tross alt dobbelt så langt. Det førte til mye gåing, og at veldig mange løp forbi meg. Jeg klarte også å trå feil med venstrefoten to ganger rett etter hverandre, noe som ga en veldig akutt og stikkende smerte rundt ankelen. Og da jeg rett etterpå flatet ut på en av stiene (slapp av, gjorde ikke vondt, og en hyggelig danske gjorde sitt beste for å oppmuntre meg videre), tenkte jeg bare: Greit. Stiløping i dette omfanget er fremdeles ikke din greie. Ta dette som en fin tur i skogen. Noe mer kan du ikke forvente nå.
Og det funka faktisk. I stedet for å hate stiene, prøvde jeg å gjøre det beste ut av det. Jeg tok i på de partiene jeg kunne, men forsonet meg med at mange av motbakkene måtte angripes gående. Uhellene med venstrefoten og svalestupet skjedde rundt 21 og 22 km, så etter det var det bare å kule ned. Særlig det med den foten var jeg redd for å gjøre igjen, og jeg ville på ingen måte risikere å forstue eller brekke noe såpass kort tid før maratondebuten i Amsterdam. Kom meg i mål på 3:18:46, og er fornøyd med det. Jeg fikk til og med merket (deles ut til de som løper innenfor dagens bestetid + 50 prosent)!
Oppsummert er Nordmarkstravern et kjempefint løp og arrangement (i år hadde de riktignok problemer med dårlig skilting på Halvtraver'n, men forhåpentligvis var det en engangsforeteelse, og arrangørene har beklaget seg). Stiløping er ikke for pingler, og løypa er kupert og krevende. Men det er blitt et sånt løp der man treffer mange kjente og kan småprate med andre deltakere underveis. Før, under eller etter løpet traff jeg både Anna, Siri, Synne, Hege, Elisabeth, Øivind M, Monique og Knut Ø. Hyggelig med backing fra folk som kjenner deg og som kan fortelle deg akkurat hvor flink du er som fullførte :-) Og etter målgang traff jeg igjen den danske gentlemannen fra de sleipe stier, som fortalte at han hadde fullført sitt første løp i dag! Respekt å velge Nordmarkstravern!
Avslutter med et bilde Synne, Anna, Hege og Siri. Tatt før vi hadde løpt så mye som en meter. Men tipper de så helt like ut etter målgang også:
 |
| Bad ass rocke-travere, eller noe sånt. |
Kommentarer
Legg inn en kommentar