Oslo halvmaraton: Høstens store mål. Jeg løp samme distanse for første gang i fjor, og det
var en så forferdelig opplevelse at jeg visstnok sa «aldri igjen».
Likevel, i år har jeg løpt nesten tre ganger så mye som jeg løp i hele
fjor, og løpt såpass mye raskere at jeg hadde begynt å få troen på
sluttiden Endomondo foreslo: 1:36:38. Det vil si cirka 10 minutter raskere
enn i fjor. Men det var før forkjølelsen slo til.
Jeg har hostet og harka så mye den siste uken at jeg har følt det var kanskje like greit å droppe hele løpet. Hostet litt på lørdagsmorgen også, men jeg tok nå på meg startnummeret og dro ned til sentrum for å møte andre campere før start. Ble ikke så mye oppvarming før løpet siden pulje 2 allerede hadde stilt seg opp. Ble litt overrasket over å se en 1.40-ballong foran meg, og enda mer overasket over alle de med pulje 2 på brystet som lette etter 1.45-ballongen. Jeg hadde fryktet at pulja for 1.30-1.39 skulle rykke fra meg fra start i samlet gruppe, og jeg bli liggende alene. Istedenfor ble det veldig langsom gange frem til startlinjen og slalåmløping de neste 21 km.
Etter den første kilometeren var jeg positivt overrasket over at kroppen fungerte bra. Jeg måtte holde igjen for å holde måltempoet på 4:35. Stanset på første drikkestasjon for å få litt vann og sportsdrikke, men jeg så ingen bananer. I fjor spiste jeg en banan på hver stasjon. Nu vel, kom meg opp i fart igjen, og passerte de samme ryggene på nytt. Ved Aker Brygge tok jeg igjen en camper (Gina). Ved festningen begynte jeg å hoste opp slim. Det var så seigt at jeg måtte dra det ut av halsen med fingrene. Burde tydeligvis drukket litt mer.
Etter åtte kilometer merket jeg at pusten begynte å bli anstrengt og kikket på pulsen. Den var over 180. Ok, litt for høyt, på tide å slippe opp litt på farten. I bakhodet begynte Di Derre å synge Erik Vea med strofen «For han prøvde på noe han umulig kunne greie». Jaja, regnet med det, men hadde håpet det skulle vare lengre. Fortsatte likevel å løpe slalåm forbi folk. Stanset ved neste drikkestasjon for vann og sportsdrikke. Men ingen bananer her heller. Hvor var bananene? Nu vel, opp i fart igjen. Ved operaen møtte jeg teten på vei tilbake. Spreke folk i et helt annet tempo.
Dessverre begynte energien å forsvinne og tempoet mitt dalte rundt Sørenga. Jeg fortsatte å passere folk, men det begynte å bli langt flere som passerte meg. Jeg håpet virkelig det var bananer på neste stasjon. Vel, jeg så dem ikke. Bare vann og sportsdrikke. Opp bakkene på Tøyen ga jeg opp håpet om bananer. Begynte å gå og grave i drikkebeltet. Der var det en liten munnfull med nøtter og tørket frukt. Begynte å løpe igjen, mens jeg tygget. Forferdelig tørre greier å ha i munnen mens man løper. Svelget det ned med litt vann Jeg hadde jo vann i drikkebelte også. Ok, nedoverbakke! Her kunne jeg klare å få opp farten igjen. Nei, dessverre, kroppen var like tung. Nå var det virkelig tungt. Det var mer enn nok å bare komme inn til mål.
Inn mot sentrum stod det en saxofonist og spilte. Det eneste musikken jeg virkelig likte langs løypa, men jeg stanset ikke opp for å høre mer. Personen foran meg så ut som han tygde på noe. Så kastet han noe på bakken. Der lå det veldig mange bananskall. Tydeligvis var det bananer å få, men jeg misset den stasjonen. Det var ikke aktuelt å snu og løpe tilbake. Så kom siste drikkestasjon. Fikk litt sportsdrikke og vann, men ingen bananer. Der tok 1.40-ballongen meg igjen. Vet ikke om han klarte den tiden, men jeg klarte i alle fall ikke å følge han.
Rundt svingen stod en jente med et digert skilt. «Du er ustoppelig». «Ja, det stemmer», tenkte jeg. Følte meg ikke så ustoppelig, men hadde ikke tenkt å stoppe nå. Det gikk ikke så fort som jeg ønsket, men nå var det bare å la seg løfte av folkemengden. Der var det noen som hylte navnet mitt. Det hørtes ut som Lise Marit. En jente holdt et skilt med «100m igjen til mål» i bakken opp Stortinget. Manglet vel en null der. Startet heldigvis ikke å spurte der. Ventet til jeg kom til Rådhusgata. Fikk en high five fra en lita jente på Christiana Torv og så var det bare å gi alt på det siste lille rette strekningen inn til mål.
Aldri vært så sliten ved målgang, men der fikk jeg endelig en banan. Fikk faktisk to. Tiden ble svakere enn jeg hadde håpet, 1.43.57. Men tre minutter bedre enn i fjor på en dag jeg burde holdt meg hjemme er ikke så ille.
Jeg har hostet og harka så mye den siste uken at jeg har følt det var kanskje like greit å droppe hele løpet. Hostet litt på lørdagsmorgen også, men jeg tok nå på meg startnummeret og dro ned til sentrum for å møte andre campere før start. Ble ikke så mye oppvarming før løpet siden pulje 2 allerede hadde stilt seg opp. Ble litt overrasket over å se en 1.40-ballong foran meg, og enda mer overasket over alle de med pulje 2 på brystet som lette etter 1.45-ballongen. Jeg hadde fryktet at pulja for 1.30-1.39 skulle rykke fra meg fra start i samlet gruppe, og jeg bli liggende alene. Istedenfor ble det veldig langsom gange frem til startlinjen og slalåmløping de neste 21 km.
Etter den første kilometeren var jeg positivt overrasket over at kroppen fungerte bra. Jeg måtte holde igjen for å holde måltempoet på 4:35. Stanset på første drikkestasjon for å få litt vann og sportsdrikke, men jeg så ingen bananer. I fjor spiste jeg en banan på hver stasjon. Nu vel, kom meg opp i fart igjen, og passerte de samme ryggene på nytt. Ved Aker Brygge tok jeg igjen en camper (Gina). Ved festningen begynte jeg å hoste opp slim. Det var så seigt at jeg måtte dra det ut av halsen med fingrene. Burde tydeligvis drukket litt mer.
Etter åtte kilometer merket jeg at pusten begynte å bli anstrengt og kikket på pulsen. Den var over 180. Ok, litt for høyt, på tide å slippe opp litt på farten. I bakhodet begynte Di Derre å synge Erik Vea med strofen «For han prøvde på noe han umulig kunne greie». Jaja, regnet med det, men hadde håpet det skulle vare lengre. Fortsatte likevel å løpe slalåm forbi folk. Stanset ved neste drikkestasjon for vann og sportsdrikke. Men ingen bananer her heller. Hvor var bananene? Nu vel, opp i fart igjen. Ved operaen møtte jeg teten på vei tilbake. Spreke folk i et helt annet tempo.
Dessverre begynte energien å forsvinne og tempoet mitt dalte rundt Sørenga. Jeg fortsatte å passere folk, men det begynte å bli langt flere som passerte meg. Jeg håpet virkelig det var bananer på neste stasjon. Vel, jeg så dem ikke. Bare vann og sportsdrikke. Opp bakkene på Tøyen ga jeg opp håpet om bananer. Begynte å gå og grave i drikkebeltet. Der var det en liten munnfull med nøtter og tørket frukt. Begynte å løpe igjen, mens jeg tygget. Forferdelig tørre greier å ha i munnen mens man løper. Svelget det ned med litt vann Jeg hadde jo vann i drikkebelte også. Ok, nedoverbakke! Her kunne jeg klare å få opp farten igjen. Nei, dessverre, kroppen var like tung. Nå var det virkelig tungt. Det var mer enn nok å bare komme inn til mål.
Inn mot sentrum stod det en saxofonist og spilte. Det eneste musikken jeg virkelig likte langs løypa, men jeg stanset ikke opp for å høre mer. Personen foran meg så ut som han tygde på noe. Så kastet han noe på bakken. Der lå det veldig mange bananskall. Tydeligvis var det bananer å få, men jeg misset den stasjonen. Det var ikke aktuelt å snu og løpe tilbake. Så kom siste drikkestasjon. Fikk litt sportsdrikke og vann, men ingen bananer. Der tok 1.40-ballongen meg igjen. Vet ikke om han klarte den tiden, men jeg klarte i alle fall ikke å følge han.
Rundt svingen stod en jente med et digert skilt. «Du er ustoppelig». «Ja, det stemmer», tenkte jeg. Følte meg ikke så ustoppelig, men hadde ikke tenkt å stoppe nå. Det gikk ikke så fort som jeg ønsket, men nå var det bare å la seg løfte av folkemengden. Der var det noen som hylte navnet mitt. Det hørtes ut som Lise Marit. En jente holdt et skilt med «100m igjen til mål» i bakken opp Stortinget. Manglet vel en null der. Startet heldigvis ikke å spurte der. Ventet til jeg kom til Rådhusgata. Fikk en high five fra en lita jente på Christiana Torv og så var det bare å gi alt på det siste lille rette strekningen inn til mål.
Aldri vært så sliten ved målgang, men der fikk jeg endelig en banan. Fikk faktisk to. Tiden ble svakere enn jeg hadde håpet, 1.43.57. Men tre minutter bedre enn i fjor på en dag jeg burde holdt meg hjemme er ikke så ille.
Kommentarer
Legg inn en kommentar