Først må du helt ned i kjelleren. Kjenne på melkesyra i beina og blodsmaken i munnen. Tenke «nå klarer jeg ikke mer». Vedde på at du spyr eller besvimer innen du når toppen.
Så kan du nyte følelsen av å sveve på en sky etter en solid pers på Oslos bratteste.
Jeg var med for andre gang. Fjorårets debut ble gjort i langt blautere terreng, og med kun ett testløp inne. I år har jeg ikke vært det grann flinkere: Testa løypa på tirsdag og that's it. Hører historier om folk som har testa løypa hver uke siden i sommer, det er rett og slett veldig imponerende og absolutt noe å strekke seg etter.
Veldig hyggelig å være en gjeng med campere som dro sammen opp til Tryvann i dag. Traff Halvor, Ingvil, Barbo og Thor Andreas på Majorstua og så tok vi banen opp sammen. Halvor og jeg har løpt før, mens det var første gang for de tre andre. Jeg mener det er en seier bare å være med og komme i mål på Oslos bratteste. Selvfølgelig er det moro med en god tid, men hva er en god tid på et løp som er så bratt at i hvert fall jeg går sikkert 80 prosent av løypa? Ingvil sa det godt da hun minnet oss om at det egentlig er en seier bare å bestemme seg for å stå opp tidlig på en lørdag for å løpe opp en motbakke som vanligvis brukes til å kjøre fryktelig fort på nedoverski.
Møtte Siri, Wenche og Adelheid ved startområdet og fikk roet løpsnervene enda mer. Var egentlig ikke veldig nervøs, ambisjonen var «bare» å slå fjorårets tid på 28:28. Startskuddet gikk og alle damene i pulja mi spratt av gårde. Det var i hvert fall litt sånn det føltes, mange hadde høyt tempo fra start!
Selve løpet er enkelt å beskrive. Det er fryktelig bratt og grusomt slitsomt. Du ser nesten bare ned i bakken. Du hører lyden av din egen pust og alle andre som puster og peser seg oppover. En sjelden gang er det en vennlig sjel som heier (mange heier på slutten da, det skal de ha). Det tar bare så altfor kort tid før musklene begynner å skrike etter hvile. Andre stikkord er snørr, slim og svette. Det gjelder å beholde trua oppi alt dette. Jeg tenkte litt på noe Halvor sa om å ta korte skritt for å unngå å bli veldig stiv i muskulaturen, men det var lettere sagt enn gjort. Tror likevel det hjalp å tenke på det, så takk for tipset!
Jeg klarte å henge på Siri i starten, men så pilte hun fra meg. Målet var å kunne se henne foran meg til enhver tid, og det klarte jeg vel noenlunde. Hun er både raskere og mer rutinert enn meg i Wyllerløypa, så jeg var positivt overrasket over at jeg klarte å unngå at hun dro veldig fra. Da den siste bakken kom, klemte jeg ut siste rest av krefter og klarte å holde et slags løpetempo opp hele bakken. Vel i mål sto Siri med high five og klem. Jeg kunne ikke snakke, kunne ikke puste, ville bare legge meg ned. Lenge siden jeg har vært så sliten!
Kanskje ikke så rart at jeg havna i kjelleren, tida ble 25:49! En veldig forbedring fra i fjor, og jeg er superfornøyd! Noe handler nok om at underlaget var enklere å løpe på i år (tørrere), men noe må jo kunne forklares med forbedret form. Takk, mandagsbakker! Takk, onsdagsintervaller! Takk, lørdagslangtur! Jeg vet ikke hvordan det gikk med alle campere i dag, men jeg vet at Siri også knuste sin gamle rekord. Møtte Adelheid etter målgang også, og hun virket fornøyd (og hadde fått en god tid). Hurra for oss!
Oslos bratteste fortjener ros for vel gjennomført arrangement (alt fungerer). Bonusen var en veldig fin løpetur hjem igjen med Siri. Nå skal resten av ettermiddagen nytes med aviser, kaffe og sofa. Fortsatt god helg til alle!
Så kan du nyte følelsen av å sveve på en sky etter en solid pers på Oslos bratteste.
Jeg var med for andre gang. Fjorårets debut ble gjort i langt blautere terreng, og med kun ett testløp inne. I år har jeg ikke vært det grann flinkere: Testa løypa på tirsdag og that's it. Hører historier om folk som har testa løypa hver uke siden i sommer, det er rett og slett veldig imponerende og absolutt noe å strekke seg etter.
Veldig hyggelig å være en gjeng med campere som dro sammen opp til Tryvann i dag. Traff Halvor, Ingvil, Barbo og Thor Andreas på Majorstua og så tok vi banen opp sammen. Halvor og jeg har løpt før, mens det var første gang for de tre andre. Jeg mener det er en seier bare å være med og komme i mål på Oslos bratteste. Selvfølgelig er det moro med en god tid, men hva er en god tid på et løp som er så bratt at i hvert fall jeg går sikkert 80 prosent av løypa? Ingvil sa det godt da hun minnet oss om at det egentlig er en seier bare å bestemme seg for å stå opp tidlig på en lørdag for å løpe opp en motbakke som vanligvis brukes til å kjøre fryktelig fort på nedoverski.
 |
| Ingvil, Barbo og Halvor er klare. Sånn passe klare, i hvert fall. |
 |
| På vei ned til startområdet måtte vi passere denne: Sistebakken. Er faktisk brattere i virkeligheten. |
Selve løpet er enkelt å beskrive. Det er fryktelig bratt og grusomt slitsomt. Du ser nesten bare ned i bakken. Du hører lyden av din egen pust og alle andre som puster og peser seg oppover. En sjelden gang er det en vennlig sjel som heier (mange heier på slutten da, det skal de ha). Det tar bare så altfor kort tid før musklene begynner å skrike etter hvile. Andre stikkord er snørr, slim og svette. Det gjelder å beholde trua oppi alt dette. Jeg tenkte litt på noe Halvor sa om å ta korte skritt for å unngå å bli veldig stiv i muskulaturen, men det var lettere sagt enn gjort. Tror likevel det hjalp å tenke på det, så takk for tipset!
Jeg klarte å henge på Siri i starten, men så pilte hun fra meg. Målet var å kunne se henne foran meg til enhver tid, og det klarte jeg vel noenlunde. Hun er både raskere og mer rutinert enn meg i Wyllerløypa, så jeg var positivt overrasket over at jeg klarte å unngå at hun dro veldig fra. Da den siste bakken kom, klemte jeg ut siste rest av krefter og klarte å holde et slags løpetempo opp hele bakken. Vel i mål sto Siri med high five og klem. Jeg kunne ikke snakke, kunne ikke puste, ville bare legge meg ned. Lenge siden jeg har vært så sliten!
Kanskje ikke så rart at jeg havna i kjelleren, tida ble 25:49! En veldig forbedring fra i fjor, og jeg er superfornøyd! Noe handler nok om at underlaget var enklere å løpe på i år (tørrere), men noe må jo kunne forklares med forbedret form. Takk, mandagsbakker! Takk, onsdagsintervaller! Takk, lørdagslangtur! Jeg vet ikke hvordan det gikk med alle campere i dag, men jeg vet at Siri også knuste sin gamle rekord. Møtte Adelheid etter målgang også, og hun virket fornøyd (og hadde fått en god tid). Hurra for oss!
 |
| Meg og Siri. Hurra! |
 |
| Tommel opp for tidenes innsats i Oslos bratteste! |
Kommentarer
Legg inn en kommentar