Sannheten om maraton

Noen mener bestemt jeg smiler. Jeg vet bedre.

Jeg har skrevet både en kort og lang rapport om Edinburgh Marathon 2013. Men, jeg har ennå ikke skrevet et sant ord om hvordan jeg hadde det underveis.

Bør man skrive hvordan det virkelig er? Det er ingen som skriver et sant ord om hvordan en fødsel virkelig er, og mange sammenligner akkurat disse to tingene. Noe jeg forøvrig er helt uenig i at kan sammenlignes - fødsel og maraton kan og må ikke sammenlignes! Aldri! Kanskje derfor er det ok å skrive hvordan det virkelig er å løpe maraton?

Det er skikkelig, skikkelig, skikkelig gøy. 

Kan du se hvor gøy jeg har det???

Og skikkelig, skikkelig, skikkelig hardt. 
Det er mest hardt egentlig. Den gøye delen er de første ti kilometerne, og seiersfølelsen som kommer 1-2 timer etter løpet. Og, så er det gøy å forberede seg til maraton da, det syns i alle fall jeg! Gøy å dra på jentetur også - Hege og jeg delte mye dårlig humor underveis, og løste de fleste verdensproblemene. Som vanlig.

Det er godt mulig jeg burde vært litt mer seriøs og fokusert før løpet, jeg var kanskje litt for laidback? Hege virret rundt som en stresset mus på rulla og lurte på hva hun skulle løpe i og med og alt sånt - mens jeg bare vaset rundt og tulla. Det jeg strevde mest med var å feste startnummeret. Skulle teste startnummermagneter fra Løpeskjørt, for andre gang (første forsøk i Holmenkollstafetten, men det er så kort at det knapt teller). Det viktigste først - magnetene sitter veldig bra - på løp på 5 km eller mer ramler minst ei sikkerhetsnål av - disse sitter. Veldig bra, bare å kjøpe folkens! Men, for et styr å få de på. Hege mente bestemt det er jeg som er talentløs. Kan dessverre ikke utelukke det. Jeg gambler på at litt trening gjør susen.

FØR løpet - full av faen og ingen nerver

Etter målgang virret jeg rundt. Nei, jeg virret jo ikke det grann. Jeg virret inni meg, men  utenpå stod jeg helt stille, mens blikket sakte flakket rundt på leting etter Hege. Det var vondt å stå. Det var enda verre å gå. Jeg måtte komme meg ned fra stående, men det er umulig å brette beina etter maraton. Så man må enten bare falle som en potetsekk og håpe det beste, eller vente på hjelp. Engelen Ingrid kom to minutter bak og hjalp meg ned, jeg inntok stabilt sideleie. Jeg fikk kjeft av en sånn der ryddegutt, her kunne man ikke ligge. Men, jeg måtte - for hva skulle jeg ellers gjøre. Beina virket ikke mer. 

Jeg ville hjem til en seng, eller først en dusj - så en seng. Den var milevis unna. Men da jeg endelig nådde det virkelige målet for dagen og fikk lagt kroppen min ned i en myk og god seng, var alt helt ålreit igjen. 

Så, hvordan havnet jeg der i rennesteinen?

Åpningskilometeren gikk på ca 5:18 - jeg hadde planlagt fem blank. Dårlig start. Men, så fikk jeg de kalde beina i gang, og første fem gikk på 25:54. God åpning, alt føltes lett og fint herfra til månen. Neste fem gikk unna på 25:27, huhei hvor det går. Smilet satt løst, dette var pippenkelt som femåringen sier. Nå var det meste av løypas nedoverbakker unnagjort, og jeg var helt klart godt i gang. Men, transportetappen er bare påbegynt, den lette følelsen skal helst vare en god del lenger. Jeg ble nervøs for om jeg hadde åpnet for hardt - om jeg var for heit på grøten. Utrolig vanskelig å være kald nok i starten. Jeg justerte på tempo.

De to neste femmerne gikk unna på 26:31 og 26:36 - det føltes som jeg hadde justert mye. Så, jeg begynte å lure på om det nå gikk for treigt. Man bør egentlig ikke tenke så mye!! Fra 22-23 km begynte jeg å tenke veldig på om vi ikke snart skulle snu. Jeg hadde selvsagt glemt på hvilken mile løypas endepunkt var, før en gikk tilbake mot mål ved 9 miles. Jeg prøve å regne meg fram til det, men det gikk dårlig. Jeg så en milesmarkering på 20, for de som kom i mot. Den siste jeg hadde sett som gjaldt for meg var på 16, kanskje. Håpte litt på 17, men bare litt. Regnet meg fram til at det trolig fortsatt gjenstod tre kilometer til snuplassen. Tre sykt lange kilometer hvor alt bare gikk i sirup og det eneste jeg tenkte på var å komme meg til ca 18 miles der livet ble verdt å leve. Disse to femmerne gikk på 26:41 og 26:18 (delvis før og etter vending). Tempoet var aller lavest på de to siste kilometerne før vending (5:27 og 5:22), her hadde jeg også et lite stopp for å grabbe meg energi  - etter at jeg missa den første gelsutdelinga. Etter gelinntak og vending fikk jeg ny energi, både i bein og hode. 

Fra tretti til førti hadde jeg 26:18 og 26:24 - jevnt rundt 5:15 på km. Nøt big time å løpe riktig vei, prøvde å ikke psyke ut de stakkarne som løp motsatt vei og ennå ikke hadde sett lyset. Fra tretti og inn løp jeg med en liten vannflaske i hånda, vaska meg i ansiktet og sminka meg litt, i fall det var fotografer i løypa. Det var det ikke, så da drakk jeg resten og kjølte ned hodet. På et tidspunkt mellom 30 og 35 begynte høyre lår å sende hvin og skrik oppover, jeg prøvde først å overse det, men det ble høyere og dypere. Prøvde triggerpunktmassasje - det hjalp heller ikke. Prøvde å tenke på noe annet, det lyktes sånn tålelig. Fikk den beste appelsinbåten jeg har fått siden København maraton engang ved 35 kilometer, kunne kysset den dama som stod med de. 5:15 tempo kostet - men premien var mange forbiløpinger. Adios sa skoene, hjeeeelp sa beina. Jeg trodde mellom tjue og tretti km målet om sub 3:40 røyk, men fikk nytt håp da det på klokka gjenstod 10 km og jeg hadde ca 52 min til måltiden. Så, jeg kjørte det jeg hadde - og da klokka og løypa på ingen måte var enig om hvor mål var - fikk jeg meg en skikkelig tur i kjelleren. Og, det er jo der man skal være de siste kilometerne. De to siste gikk unna på 5:10 og 5:05 - og så var det helt, helt, helt slutt. Finito. Minus hundre på lageret. Ingen hjemme.

Neste gang skal jeg under 3:40, men da må jeg ha litt bedre cuisefart inne. For, jeg tror at disponeringa var temmelig optimal i Edinburgh. Kanskje kunne jeg kjørt bittelitt fortere før halvveis, men dette er et farlig sted å hente for mye. Jeg tror kanskje mesteparten av de to minuttene må tas etter tretti, i tillegg til bittelitt på hver kilometer. Jeg måtte fulgt Hege da hun passerte meg ved 30-31 km - men det hadde jeg ikke sjangs til der og da. Jeg må rett og slett ha mer igjen ved tretti, og da må jeg først løpe halvmaraton ned mot 1:40 igjen. Jeg er helt, helt sikker på at jeg fikk brukt opp alt jeg hadde inne denne gangen, og det er en bra følelse! 

Inntil neste forsøk er det intervalltrening, tempoøkter og jernpiller som gjelder. Peace out. Nok om Edinburgh nå.



Nei, jeg fikk ikke dratt i parken i kveld! Beina er superfine - men mannen er borte vekk og det er ikke ungene.
Og - det var Hege som tilslutt vant gjettekonkurransen på sluttiden. Hun har lagt ned mange timer i analysen!