Fra emo til camper

Anna Bruce, 35 år, fra Stockholm. Jobber frilans som illustratør og er deltidsansatt hos en hi-fi-leverandør.

Fjorårets sesong var full av oppturer, og Anna satte personlige rekorder i alle løpene hun deltok i. I vår er hun skadet og har løpeforbud.

Anna ser ut som hun ikke har gjort annet enn å delta i løp og sprette oppover motbakker hele livet. Men denne jenta har bokstavelig talt en mørk fortid.
– Jeg hadde en emo-periode. Jeg hadde kort, svart hår og likte best å sitte inne og tegne. Også var jeg generelt ganske sur, sier Anna og ler høyt.

Etter hvert gikk emo-perioden over. En dag sa hun til kjæresten at hun skulle ønske hun kunne løpe en halvmaraton. «Ja, men så gjør det da», svarte han, med den største selvfølge. Dermed var konkurranseinstinktet vekket. Anna begynte å løpe for første gang siden skoledagene, og fulgte et treningsprogram på nett. Men resultatene uteble, selv om hun trente mye. 
– Høsten 2010 løp jeg Oslo halvmaraton, men med en «bajstid». Jeg var deppa i to uker etterpå. Det var min tredje halvmaraton, og jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke klarte å løpe raskere. Så leste jeg om Treningscamp i avisa, og bestemte meg for å prøve det, sier hun.
– Hva tenkte du etter din første intervalløkt med campen?
– Det var sinnssykt vondt. Men det var en del folk der som var på mitt nivå, og det likte jeg. Det var ikke sånn at alle var mye bedre og jeg ble liggende etter. Det var god stemning, og det var et lavterskeltilbud. Jeg likte at det ikke var noen treningssnobber der.

2011-sesongen ble en løpefest for Anna. På Oslo halvmaraton løp hun ti minutter raskere enn i 2010. Hun er ikke sen med å tillegge Treningscamp mye av æren.
– Intervallene er én fast dag i uka, hvor jeg "MÅ" på trening. Det får meg ut døra. I fjor tråkket jeg over, og måtte ta en pause fra campen. Da merket jeg at jeg savnet alle der, så treningen er også viktig for meg sosialt, sier hun.

Dessverre har episoden der hun tråkket over, på Råskinnet i fjor, utviklet seg til å bli litt mer enn bare et uhell i skogen. Skaden hun fikk under løpet, har forplantet seg til hoftene, og gjort at hele bekkenet er blitt skjevt. Tidligere i vår fikk hun midlertidig løpeforbud og streng beskjed om å trene opp styrken i ankelen igjen.
– Jeg har meldt meg på København maraton i mai, men det må jeg bare droppe. Nå er jeg nødt til å prioritere å bli helt frisk.

Når hun ikke er skadet, trener hun som regel fire ganger i uka. Tre løpeturer og en yogaøkt.
– Jeg blir rett og slett en bitch hvis jeg ikke trener. En Cruella de Vil. Kroppen min trenger endorfinene jeg får av trening. Løpingen har nesten utelukkende gitt meg positive opplevelser. Fordelen med Treningscamp er at det alltid er noen der og heier på deg. Og hvis du synes tiden din er bajs, så gjør alle sitt beste for å muntre deg opp igjen, sier hun.

Tre campere om Anna
Marianne: Anna er ei tvers igjennom positiv og inspirerende jente! Hun har hatt stor framgang med løpingen. Jeg tror rett og slett hun har det som skal til for å bli skikkelig god, og hun gyver da også løs på stadig nye løpsutfordringer. Aldri en kjedelig trening eller et kjedelig løp når Anna er med!

Astrid: Anna er et fyrverkeri. Hun smiler stort sett fra øre til øre, og er alltid like entusiatisk på trening. Det er veldig inspirerende å se hvor god hun har blitt siden hun begynte på Treningscamp. Heia Anna!

Siri: Anna bobler over av godt humør - blir bare glad av henne! Hun har hatt stor framgang siden hun joinet campen. Håper hun har hatt nok uflaks med skader nå. Anna er ei herlig jente!